De Siste Dagene og Hjem

Hei. Det er nå en god stund siden jeg skrev, og jeg mangler egentlig veldig mye på å skrive helt ferdig denne historien om livet mitt... Og jeg tror jeg bare skal la det stå igjen sånn. Det som står igjen er ting jeg aldri kommer til å glemme uansett, og det er ikke akkurat altfor mange som leser. Jeg føler at selv om det er en del som sår igjen, har jeg gjort det ferdig.

For ja, nå er det ferdig. Mens jeg skriver akkurat dette sitter jeg hjemme i stua. Jeg har allerede vært hjemme i 4 dager! Og med det, vil jeg gjerne avslutte hele dette på den måten som det virker best å avslutte det på, ved å skrive om de siste dagene. Så da vil jeg begynne med fredag forrige uke, som var siste dagen jeg var på skolen, dagen før jeg dro.

Helt i fra morgenen av føltes det som om alt var annerledes. Uansett hva jeg gjorde den dagen virket det som siste gang. Siste gang jeg tar toget til Ofuna stasjon. Siste gangen jeg tar bussen til skolen. Siste gangen jeg går opp til døra, vel i viten av at neste gang jeg passerer den er det på veg ut for aller siste gang.

Jeg følte meg på gråten hele dagen. Jeg skulle hatt så mye mer tid med disse folkene. Det virket som om dagen gikk for fort, og før jeg visste ordet av det, sto jeg foran klassa og sa mitt siste farvel. Jeg fikk fra klassa en perm full av korte meldinger fra alle. Jeg leste ikke meldingene mens jeg fortsatt var på skolen, for jeg var helt sikker på at jeg kom til å gråte da. Og godt var det, for når jeg leste de gråt jeg som jeg aldri har grått før...

Det virket som om det gikk altfor fort... Før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt farvel. Jeg skulle så gjerne ha beskrevet denne dagen i mer detalj, men jeg er redd det ikke er mulig. Det gikk veldig fort, og det virket som om dagen tok slutt før den begynte.

Derfra var det bare å pakke ned de siste sakene, og dagen tok slutt tidlig... Dagen etter skulle vi sto opp klokka 4:30 for å dra til YCAT, Yokohama City Airport Terminal. Og derfra tok vi buss. Begge de to vertsfamiliene min var der for å si hade, og vertsfamiliene til de tre andre som også satt der. Og så begynte vi å kjøre, og mens jeg satt der og vinket til vertsfamilien slo det meg plutselig...

Det er over.

Det er på tide å dra hjem nå.

Så snart familiene var ute av syne var det ingen som ikke gråt. vi satt vel der alle sammen i godt over 10 minutter.

Det er den lengste bussturen jeg noen gang har vært på. Det føltes virkelig som en avslutning da vi kjørte fra Yokohama til Narita, med Fujifjellet i bakgrunnen. Jeg gråt litt ekstra akkurat da vi kjørte forbi Sakuragicho, et sted som holder mange minner.

På Narita var det jeg som hadde senest fly, grunnet at vi 4 norske skulle dra tilbake sammen. Vi møttes opp ved check-in, hvor jeg var veldig heldig, siden kofferten min veide 25,3 kg, og man kun har lov til å ha 23kg, men det gikk bra.

Så gikk vi på flyet, og 11 timer gikk før vi endelig landet på Kastrup. Og derfra var det å vente på neste fly til Norge...

Som ble forsinket på grunn av været.

Når vi først kom på flyet gikk den timen med flyving veldig fort, for vi sovna vel alle før flyet i det hele tatt letta.

Etter det kom vi endelig fram, midt i snøstormen forresten, og måtte vente på kofferter. Min kom først, og jeg gikk derfor først også. Og da var siste hade jeg sa den dagen, for så var det ut døra for å si hallo.

Og kjøreturen hjem virket også veldig kort, selv gjennom snøstormen. Må si jeg ikke helt følte meg som om jeg faktisk var hjemme igjen før jeg sto utenfor inngangsdøra.

 

Og med det, har utvekslingen min tatt slutt. Det har vært dager hvor ting var vanskelig og jeg bare ville hjem, og det har vært dager der jeg ikke kunne vært gladere for at jeg aldri dro. Jeg har lært masse, og jeg har endret meg som person.

Spørsmålet er vel kanskje... Angrer jeg? Svaret på det er vel at jo, jeg gjør egentlig det. Men om jeg kunne dratt tilbake i tid, hadde jeg ikke endret på det valget jeg tok. For jeg sitter igjen med noe som jeg aldri ville ha byttet vekk. Hva jeg mener med det? Det kan jeg ikke forklare. Det fins bare en måte man virkelig kan forstå det.

Dra på utveksling.

Desember 2014 (Del 3: Sendai / JUL I JAPAN)

Kom Blåne, kom jente kom gutt~ Snart kommer jula til... Sendai?

Som sagt, etter YFU sin re-entry orientation, fikk jeg høre at jeg har fått invitasjon til å være en uke i Sendai hos en annen vertsfamilie! Så dne 23. desember tok jeg altså Shinkansen for første gang med destinasjon Sendai.

Var strålende vær, og lenge kunne jeg se Fujifjellet klart og tydelig. Etter hvert som jeg kom lenger unna Kanagawa ble Fuji mindre og mindre synelig, bakken begynte å bli mer og mer snøfyllt og fjellene dukken fram en etter en. Ble forsinket på grunn av vind, så vi sto stille en halvtime på Fukushima stasjon.

Med en gang jeg gikk ut kom det ei dame og tok tak i meg og begynte med en gang å bable... skulle lære senere at jeg har langt ifra kommet til den mest stille familien som fins, ja... -_-

Vi spiste først, så dro vi videre for å komme fram til huset. Det var snø første dagen, men det smelta etter hvert.

Vi var ikke hjemme så lenge. Var ikke i huset mye i det hele tatt, i grunn, selv ikke på julaften, så den forsvant i grunnen litt. Jeg dkulle gjerne snakket om jul i Japan, men i mitt tilfelle ble den på ingen måte feiret annet enn at vi spiste kylling, og at jeg fikk en presang. Ble overrasket over gaven, forventet ikke det i det hele tatt! Men jeg ble veldig glad. :D

Nå har det seg sånn at vi gjorde veldig mye, og jeg husker ikke helt hvilnen dag vi gjorde hva, for jeg har like stor minnekapasitet som en gammel gullfisk. Men her er bilder! Det med øyene er Matsushima. Det var utrolig pent. Lysene er en stor ilmumination sak som er berømt i Japan.

Vi matet ender og svaner med puffet ris. De var skikkelig skeptiske i begynnelsen, men til slutt roet de seg ned. Gromme!

Og det er vel det... Er ikke så mye å snakke om. Vertsmor var skikkelig bråkete og vertsfar skikkelig tullete. Var veldig morsomt, lo hele tiden! Og vertssøster kom hjem nest siste dagen, hun var på utveksling med YFU til Norge! Hun snakket derfor litt norsk. Veldig morsomt!

Men med det kom Sendai til en slutt og dette innlegget slutter også.

Desember 2014 (Del 2: Sakuragicho)

Etter siste skoledag, etter vi var ferdig med å vaske skolen (Ja, elevene vasket hele skolen! Er mange elever, så alle hadde bare en ting, for eksempel vaske vinduer i sitt eget klasserom, som jeg gjorde.) dro jeg og 3 andre i klassen rett fra skolen til Sakuragicho i Yokohama!

Grunnen til at vi dro var for å se noe som blir kalt Projection Mapping,  men vi var litt tidlig ute, så vi endte med å shoppe. Så dro vi og spiste pizza, så spiste vi is! Vi var på en veldig flott iskrembutikk som heter Cold Stone.

Denne tegningen ble laget av hun ene mens vi spiste is. Den med ringer rundt øynene og streker på kinnene er meg. Over står det ????,  eller yay, noe jeg sier hele tiden her. Blander yeah og yay, så for eksempel om noen spør om vi skal gjøre noe, sier jeg yeay. ^_^

Projection Mapping temaet når vi var der var Star Wars. Var utrolig, 3D på et helt nytt nivå!

Så dro vi hjem. Var kjempegøy! Sakuragicho er lett ett av mine favorottsteder i Japan. :D

Så var det bare å gjøre klar for neste reise...

Desember 2014 (Del 1: Tale til 高1)

Har ikke skrevet her på en evighet, føles det ut som... men det har kun gått en måned! Jeg sliter med at når det ikke skjer noe er det ingenting å skrive om, så jeg skriver ikke, men når det skjer noe som er verdt å skrive om har jeg ikke til til å skrive.

Advarer på forhånd, skriver på telefonen og er for lat til å skjekke rettskriving, så jeg beklager herved alle eventuelle skrivefeil.

Så Desember kom altså til Japan, og min første reaksjon på det...

Psst... Japan? Det er Desember, ikke sen August.

Snø er det ikke å finne her, men den har jeg funnet andre steder! Mer om det senere.

Så nå, til det ordentlige temaet for dette innlegget. Det har seg sånn at rett før vinterferien begynte, begynte det også å falle inn for folk at det virkelig ikke er lenge til jeg drar. Mens jeg skriver dette er det faktisk kun litt under en uke igjen.

Da jeg først kom til KKG (skolen) sto jeg foran hele trinnet og holdt tale, hvor jeg introduserte meg selv og sa litt om hva jeg håpet fra utvekslingen.

Da jeg sto der den gangen, kjente jeg ingen av de. Hele salen var full av fremmede ansikter, folk jeg trodde jeg ikke hadde sjans i havet til å huske navnene til. Jeg visste ennå ikke hvilke av disse folkene kom til å bli mine venner. Lg jeg visste ihvertfall ikke hvor mange av de det kom til å bli.

Jeg hadde i grunnen ingen forventninger. Eller, jeg håpet jo på at jeg ikke skulle måtte gå alene hver dag og finne ut alt på egenhånd, men jeg tenkte jeg kom til å ha kanskje 4 eller 5 venner her. Jeg har alltid hatt en satt gruppe med venner, jeg har aldri vært typen person som kommer overens med alle.

Da jeg sto der foran alle og snakket til de for første gang, på engelsk, hadde jeg ingen anelse nøyaktig hvor mye så mange av disse folkene kom til å bety for meg.

Månedene gikk, og for hver dag virket det som om jeg samlet inn ansikter, snudde de fra fremmede til kjente, lærte et nytt navn og fikk en ny venn. Jeg gikk litt på autopilot i begynnelsen, bare gikk med på alt og tok initiativ.

Rundt sportsfestivalen var da jeg virkelig kunne navnene. Det var også da jeg virkelig begynte å kjenne hvor annerledes dette er fra det jeg er vant til hjemme. Hvor mye betydning det har for at jeg er den personen jeg er akkurat nå.

For det skal sies. Personen jeg er nå er ikke samme person som hun som dro fra Norge i Mars i fjor. Hvem var jeg når jeg dro? Det er jeg ikke helt sikker på. Jeg var så sikker på at jeg var akkurat den beste personen jeg kunne være. Jeg hadde lite med selvtillit, og jeg var lat. Jeg ser det nå, at jeg har kastet bort mange dager i Norge med ting som ikke har betydning.

Hva pleide jeg å gjøre hjemme? Satt foran PC'en, så serier og spiste snacks, la på meg kilo etter kilo, og merket egentlig ikke selv hvor skadelig det var.

Det å komme hit har fått meg til å innse små ting om meg selv jeg ikke visste fra før, positive ting og negative ting. Jeg har funnet kvaliteter jeg ikke visste om og fått vist kvaliteter jeg visste om.

Men mer om det når det er på tide å dra... det er ikke over ennå.

Før vinterferien sto jeg foran de igjen, holdt tale, på Japansk, hvor jeg snakket om alt dette. Jeg hørte etterpå at folk gråt mens jeg snakket... Jeg vet ikke selv, for jeg klarte ikke rive øynene opp fra papiret jeg holdt foran meg. Jeg var redd for at jeg skulle begynne å gråte selv.

Jeg imedlirtid begynt å skrive tale til kun min klasse. Denne gangen skal jeg virkelig spille ut følelser, så jeg vet jeg kommer til å gråte. Uff...

Men jeg fikk veldig mange fine meldinger etterpå, og jeg har også fått mange takk fra lærere... Selv om jeg fortsatt har to dager igjen med skole. Tror det kan bli awkward... o.o

Men det er alt om min siste tale foran 高1. Så er det en del andre ting jeg skal snakke om, så vi sees!

Glassblåsing, YFU Re-entry Orientation, Jul i Sendai og EKSTREM FLAKS!

Først, la meg forklare at for noen uker siden fikk vi brev om at vi kom til å har re-entry orientation om ikke så lenge. Det vil altså si den aller siste gangen vi skal samles med YFU... Noe jeg for å være ærlig er meget glad for... Vi fikk et brev hvor det sto  at vi skulle skrive tale og forberede noe for familien. Jeg hadde lest nok blogger på forhånd til å vite at det mest sannsynligvis kom til å bli noe sånn før jeg kom, og jeg hadde planer om å sette sammen en fin bildeplakat... Men den forrige vertsfamilien, som jeg faktisk har bilder med, kastet meg ut (Ikke at jeg fortsatt er bitter over det, neida...) og jeg har ingen bilder med den nåværende familien... Så ja, det fikk jeg ikke gjort.

Så på lørdag sa plutselig vertsmor at jeg måtte huske på det at det er re-entry orientation på søndag... Gjett hvem som hadde glemt det helt bort? JEG. Jeg hadde faktisk ikke skrevet talen før på FREDAG. Siste timen, Japansktime, fikk jeg lov til å skrive den, og læreren rettet den for meg, så jeg var sikker på at den var OK. Men la meg gjenta det: Jeg fikk talen klar på fredag, gjorde ingenting hele lørdag, skulle dra tidlig på søndag og visste det ikke før sent på lørdag og jeg hadde fortsatt ikke forberedt noe til vertsfamilien... Så jeg skrev et brev etter jeg gikk å la meg... Jeg var oppe til rundt 01:20 før jeg bestemte meg for at jeg hadde gjort alt klart. MEN JEG HADDE EKSTREMT FLAKS DER. Holdt nesten på å skrive at jeg skal passe bedre på neste gang... Men det er ingen neste gang. O_O

En annen ting jeg hadde glemt før vi dro var at vi hadde avtalt å dra og lage sånne glasskuler. Charms. Sånne man kan hengei vinduet, så lager det fin lyd når det blåser... Noe jeg ikke kommer til å gjøre hjemme, for den er av glass, og den kan bli ødelagt ganske lett. Så ja, vi dro for å gjøre det... Og jeg ble passe overrasket, for man fikk lage sin egen glasskule! Altså blåse glass! Det er noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve. :D





Yes, jeg faila to ganger, men jeg fikk til en OK kule til slutt. :p

Kula her er et eksempel på hvordan man kunne lage den.

Jeg skulle egentlig bare lage et snøfnugg, men det var så kjedelig at jeg bestemte meg for å bare go ahead og lage alle de fire sesongene. Jeg vet ikke om det hadde noen mening... Jeg vet gullfisk bragte penger, og at blomst bragte ett eller annet... Jeg har to blomster, så får se hva som kommer med det i framtiden.

Fant også ut at jeg har hemmelige skills når det kommer til maling. Jeg har en haug med graduasjon og detaljer som jeg ikke var klar over at jeg lagde før jeg så på den og bare BOOM. Detaljer! :o

På vertsmor sin er det tre store gullfisk...

Man kunne også kjøpe kuler som har blitt laget på forhånd. De var fryktelig dyre, tho...

Så etter det gikk vi til Orisen. Dere som har lest lenge husker kanskje at det var her jeg var når jeg først kom til Japan. Det var egentlig litt merkelig å komme tilbake til det, for å være ærlig. Men ja, da begynte den orientation saken...

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg kom meg gjennom talen engang. Jeg gikk inn i presentasjonsmodus, en ting jeg er sikker på at alle norske elever har, der man er dritnervøs helt til man står der, og plutselig blir man bare blank og alt flyter fint ut, og så er man ferdig og bare går og setter seg og dør av alt det man mest sannsynligvis har gjort feil i et minutt før man endelig innser at man er ferdig, det er over. Heldigvis, i motsetning til når man har presentasjon, behøvde jeg ikke å bekymre meg over hva slags karakter jeg får. Det ble bare over.

Så fikk vi en bilderamme sak av YFU, som det står Youth for Understanding på, og vi fikk beskjed om å skrive en melding til familien og sette inn et bilde som vi har med vertsfamilien. Jeg har ingen bilder med hele vertsfamilien, så jeg fikk ikke gjort det, men jeg skrev en fin melding, så yeah. :) Skal sette inn bilde senere...

Så var det slutt... Trodde jeg, men så sa vertsmor at vi skulle vente på AR for å vise de kulene. Så ja, vi viste henne de, og så sier plutselig AR at jeg har fått invitasjon fra en person som har vært på utveksling i norge tidligere til å dra til Sendai i uka rundt jul. Det med denne familien jeg skal være hos i en uke er at begge de to døtrene i familien har vært på utveksling i Norge og hele familien har vært i Norge flere ganger. Og mest sannsynlig feirer de faktisk jul med mer enn bare gaver, nissen, kylling og kake.

Men Sendai er ganske langt borte, det er lenger nord (DET ER MULIG DET ER SNØ) så første dag etter vinterferien begynner skal jeg ta Shinkansen dit alene. Det går fra Tokyo stasjon, hvor jeg har vært en del ganger, så det skal gå bra... Problemet er at det er svindyrt, og at jeg kommer til å måtte bruke rundt 50,000 yen på reise. Det er litt over 3,000 kroner. D: Men det er sted med mye historie, så jeg tror jeg vil dra uansett. Dessuten, jeg kan ikke ha vært i Japan og IKKE ha tatt Shinkansen uansett. Det går rett og slett ikke an.

Om jeg har noen som helst bekymringer, så er det at Sendai ligger i "The severe earthquake zone", OG ved kysten. Så da får vi håpe og be for at det ikke kommer noen store jordskjelv. O.O

Og det var vel det... Vel, det er en ting til, men jeg tror jeg skal spare det til senere. ;)

Ekstremt bra dag!

Så i dag var jo i grunn helt en helt standard dag med klassetimer og alt det der... Det var i grunn ikke spesielt spennende. Jeg spiste faktisk ikke curry til lunsj (OMFG) Jeg spiste brød, som de også selger der. Jeg var tidlig i kantina i dag, så jeg tenkte skitt au, må jo nesten prøve det når jeg først har muligheten! Jeg kjøpte noe slags brød med pølse og ost. Smakte tacobaguett, men det var pølse og pizzasaus inni. Det skal jeg lage når jeg kommer hjem, seriously. Det er sikkert en sånn ting man kan legge i fryseren og ha klart når man vil....

Men nå ble jeg distrahert. Ja, så det veldig flotte i dag skjedde altså i homeroom. Som sagt er jeg veldig nedfor i det siste, noe jeg har lært å ikke vise på skolen, men først av alt, tidligere denne uken ble jeg invitert til Kamakura, så jeg skal dit med 3 jenter i klassen den 5. januar... (Som jeg akkurat kom til å tenke på er bursdagen til broren min. Huh.) Så i homeroom kom ei anna ei og spurte om jeg hadde tid i vinterferien, noe jeg er ganske sikker på at jeg har mye av, og sa de ville i en eller annen amusement park jeg ikke husker navnet på, og så etter det kom hun jeg var i Enoshima med forrige gang og sa vi måtte finne på noe mer, og ei anna som er i samme klubb sa hun ville være med på det hun også.

OOOOG vi har byttet plass!!! Eller, resten har byttet plass. Jeg sitter på samme sted. De ja vu, dette har jeg skrevet før, er ikke første gang det skjer! Det værste, er at jeg sitter på samme sted, han som satt til høyre for meg flr sitterforan meg, han som satt bak sitter til venstre, og hun som satt en til venstre og et hakk bak han igjen sitter til venstre for han. Det vil si at veldig mange folk som satt i nærheten av meg før har fluttet en rad til venstre og et hakk opp. HVA ER SJANSENE FOR DET?

Men det blir ikke værre enn at alle fire som satt bakers OGSÅ endte på samme plass. Og dette skal egentlig ikke være mulig, for måten vi bytter plass på er ved å trekke en lapp med et nummer på, guttene og jentene trekker forskjellige lapper, så skriver de numrene randomt opp på tavla. Det skal egentlig ikke være mulig. Og en annen ting... Riskake sitter til høyre for meg, og No.1 sitter til venstre. Jeg trodde det var ille når Overbrønn satt foran meg og No.1 satt bak, men nå sitter jeg i midten av skravlingen. Det hender seg sånn at Riskake er av typen som ikke kan være stille, noe jeg har lært gjennom et år av forbannelsen som er at jeg ALLTID ender opp ved han og Sør i engelsktimene og mattetimene. ;_; ... Når jeg tenker over det er det den eneste grunnen til at jeg faktisk vet hva de to heter.

Jeg har også endelig fått løst problemet med vertsfamilien... Ved å late som ingenting, smile og gjøre det jeg får beskjed om før jeg får beskjed om det. Og ja, jeg har blitt så god. Jeg har også blitt nærmere vertsbrødrene mine, og med nærmere mener jeg at han yngste babler i veg på japansk til meg hele tiden, for jeg skal alltid se det han gjør på minecraft, eller se hvor flink han er på å skrive kanji, eller høre på at han gjentar jutsuer fra naruto. (Du vet du er i Japan når små barn løper rundt og roper ut ninja-teknikker fra tegneserier)

Jeg kunne ha klart meg uten at han er komfortabel nok til å randomly strippe i stua mens jeg fortsatt sitter der, men... Spesielt i går, da han begynte med de Naruto-greiene i underbuksa. Jeg satt og lo i godt over et minutt av det. :p

Han eldste er mye mindre awkward, han er ikke redd for å si "okaeri nasai" eller spørre om ting lenger, for eksempel om den og den personen er hjemme, og han går ikke å gjemmer seg om det bare er vi der. Han går faktisk rundt og synger nå.

Og hunden har elsket meg fra første stund, ingenting forandret der. Hun sitter ved beina mine hver gang jeg er i stua, som er alltid, siden det er varmt i stua og møkkkaldt på rommet mitt, så det er nesten en selvfølge nå.

Hmm... Skal vi se, var det noe mer da? Ikke som jeg kommer på! Får ta resten av det i morra!

Har tenkt til å begynne med å legge igjen en Japansk sang etter hvert innlegg nå på slutten, og siden jeg har savnet hjemme så mye i det siste, og jeg har hørt veldig mye på Yuzu, så skal jeg legge igjen denne.

Om du så hele videoen fra skolefestivalen, noe jeg er sikker på at du ikke gjorde, så er det en av sangene de spilte. :p


Venn ~På Tide å Dra~

Venn, himmelen du ser opp på, hvilken farge er den?

Venn, selv om det kanskje ikke er så mye vi kan gjøre

Det er en reise uten et klart svar

Selv når du mister motet og har gått deg bort

Selv når du nøler, stemmen som støtter deg

om du legger merke til det, er alltid nær

Venn, samme hva som venter på vegen fremover

Venn, husk denne sangen, sangen som knytter oss sammen

Ingen vet morgendagen skjebne

Som en blomst som svever i vinden

Løftet vi ble sikre på den dagen

I hjertet tror vi på det

Og fortsetter å gå mot framtiden

Wow, langt, langt borte

Wow, drømmen som ikke tar slutt

Wow, sterk, sterk

Wow, mot en ny dag, det er på tide å dra

Venn, hade, og takk, til vi møtes igjen

Venn, himmelen vi ser opp på fortsetter i evigheten, skinner

Under den samme himmelen, samme hvor, er vi alltid knyttet sammen

 

(DENNE OVERSATTE UTROLIG BRA TIL NORSK. O.O)

Et steg av gangen!

Jeg har ikke tenkt til å gi opp. Jeg har tenkt litt... Jeg er ikke fortsatt her bare for min skyld. Har det ikke vært stunder tidligere hvor jeg ikke har villet gjort annet enn å dra hjem? Jo, det har vært mange av de. Og hva muntrer meg alltid opp? Skolen.

Ja. Når jeg tenker over det, så er jeg jo slettes ikke alene her. Jeg er ikke klar til å si hade til de ennå. Jeg kan ikke gi opp på denne måten, nei, det blir for dumt.

Jeg må slutte å være barnslig. OK, så det har gått litt skjevt. Men det er da ikke slutten for det. Jeg får vise at jeg faktisk ikke er et barn. Om alle andre nekter får jeg være den voksne i situasjonen og ta kontroll.

Når stua er iskald er det på tide å fyre.

...

Jeg tror jeg nettopp lagde et nytt ordtak. Det skal jeg begynne å bruke. (Random tekst? Jeg er tilbake!)

Nei... Det går ikke bra...

Uff... akkurat nå går det ikke helt bra er jeg redd. Jeg har ikke krefter akkurat nå til å skrive alt.

Jeg vil bare hjem. Jeg har lovet mamma at jeg skal holde ut en uke, for å se om det blir bedre.

Det er utrolig tungt nå. Det har gått 2 uker som bare har vært tunge. Jeg er helt utslitt. Jeg har gitt absolutt alt jeg har å gi, og nå sitter jeg igjen med ingenting.

Sliten. Kvalm. Kald. Får ikke sove. Redd for å dra hjem. Redd når jeg er hjemme. Bruker hele skoledagen på å grue meg til jeg skal hjem. Eller "hjem". Jeg ser ikke på dette som et hjem lenger. Jeg føler meg nedslått på et helt nytt nivå.

Jeg forstår ikke hvorfor de må si ting som strør salt i åpne sår. Det er som å bli slått til man ligger på bakken og så bli sparket. Det er sånn det føles akkurat nå.

Det føles som om noen tok en isbøtte, helte den over hodet mitt, slo meg til jeg falt og nå står og sparker meg.

Jeg prøvde å fikse det. Jeg gjorde det værre. Jeg prøvde å gjøre ting annerledes, det var feil.

Jeg klarer ikke mer.

Testuke, Juletre og... Grønn brus fra REMA 1000...?

Testuken har offisielt begynt, som betyr at jeg har 3 timer på biblioteket hver dag, før vi alle drar hjem. Jeg fikk jobbet ganske mye i dag, fikk gjort 600 sider med Kumon tekst. OG DET ER IKKE VÆRST PÅ 2 TIMER, BARE SÅ DET ER SAGT. Har endelig mestret hiragana og katakana på et nivå hvor jeg kan skrive fort uten å tenke. Har til og med håndskrift nå. :D

Som noen av dere Sherlocker der ute har lagt merke til, skrev jeg at jeg gjorde det på 2 timer, men jeg hadde 3... Så hva gjorde jeg den siste timen...? Jo...

JEG PYNTET JULETRE. Jeg satt der og jobbet fint, så sier plutselig bibliotekdama og spurte om jeg kunne hjelpe de med å sette opp juletre. Jeg understrekte hjelpe, for jeg fikk en haug med pynt, også sa hun ene at jeg har artistisk sans, så... "Omakase!" og gikk for å jobbe... Så sto jeg der blank med masse julepynt foran meg. Oh well...

Treet er nå nivå 9257 på fabulous-skalaen. Ja, det er helt fantastisk. Skal se om jeg får tatt bilde av det i morgen, så dere kan få se mitt mesterverk. Jeg ble også veldig glad for muligheten, for det å pynte tre noe jeg har gjort hvert år en stund nå. De siste 4 eller 5 årene, tror jeg... Og er alltid med å sette rundt nisser, det er noe jeg har gjort så lenge jeg kan huske. :D Det får jeg ikke gjort i år... Skal skrive ut noen julemotiver og henge det på veggene på rommet mitt. Tegne noen greier. Improvisere julepynt. :) Kan sikkert få kjøpt noe farget papir, så kan jeg lage sånn lenke... Hmm... De har sikkert noe glitter på Daiso, også... Jupp, jeg har planer. :D

Folk har forresten blitt gale over det at jeg drar snart. Da læreren nevnte det så vidt når vi delte ut papirer ved å si at jeg ikke trengte det, for det var i februar uansett, så var det jo en som ropte "SOU NA NO?!" til læreren. Vi har bestemt at vi skal ha sånn farewell party før jeg drar. Ser fram til det~

Av en eller annen grunn minnet det meg på at jeg må skrive brev til klassa og tale til YFU innen 24. Desember... På Japansk... YAY DET BLIR GØY- nei. Kanji... Bare... Setningstruktur... Partikler... Jeg vet ikke hvordan... Nei... Ugh. Jeg har overlevd så langt med at jeg aldri bruker hele setninger. Dette kommer jeg unna med KUN fordi jeg er tenåring. Yaaaay

Så neste innlegg skal jeg legge ved bilder av huset og litt sånn, jeg hadde tenkt til å gjøre det i dag, men jeg hadde ikke tid, og nå er det allerede mørkt... ^_^;;

Har sikkert litt tid i morgen. Hvis ikke, har jeg sikkert tid neste uke. Eller uka etter. Eller aldri. #dealwithit

Forresten... Jeg fant et bilde her om dagen av meg, fra arrival orientation... Og... Jeg... Kan ikke. Jeg ble sjokkert når jeg så det, for å være ærlig... 

JFC SÅ JEG VIRKELIG SÅNN UT!?!?!? D:

Jeg har tenkt i det siste at det egentlig ikke er noen synlig forskjell, men... OMG jeg ser det. :O

Jeg vil si jeg er stolt... Men det var ikke med vilje... ^^;;

For å se nåbilde hadde jeg en del bilder i forrige innlegg... Har du sett de ennå? :)

Til sist, la oss snakke litt om min nyfunnede musikalske kjærlighet, Yuzu (Som jeg i det siste har innsett er samme navn som en sånn grønn brus man får kjøpt på Rema 1000). Jeg har nå hørt nesten alle sangene dems, og jeg liker så utrolig mange av de. Gleder meg til å komme hjem og kunne plage alle med å spille musikken min så høyt at folk banker i gulvet. :D

Det kan jeg nemlig ikke gjøre her... Hos forrige familie kunne jeg ha det halvvhøyt, her kan jeg ikke ha det høyt i det hele tatt. På den lyse siden gjør det at jeg synger mye mer uten den høye musikken i bakgrunnen. Og jeg har vært så mye på karaoke at jeg har vokst ifra den skrekken av å ikke ha noen som synger i bakgrunnen, også.

Når jeg endelig kommer hjem, er noe av det første jeg skal gjøre å spille musikk kjempehøyt, bare for å være sikker på at alle naboene får med seg at jeg er hjemme, haha. :p OK, spørs når vi kommer hjem. Jeg tar LITT hensyn. Littegrann. Bittelittegrann. :D

Så jeg bare slenger igjen en video av Yuzu her, så om du ønsker kan du høre litt på de. Om du ikke gidder, derimot, holder jeg det ikke imot deg. Jeg ser på dere av mine venner som hører første ordet i sanger jeg liker og ber meg skru av fordi det er asiatisk drit. #judgingyou 

Spesielt for dere, skal jeg oversette GrønnbrusfraREMA1000 (Yuzu) sin Hikare (Skinn) til Norsk. Oho, jeg er så snill. :p

En drøm som jeg glemte bort et sted

en fjern historie

"Den går ikke i oppfyllelse" 

det var det jeg fortalte meg selv

Men fortsatt så hører jeg det

Hvor kommer denne stemmen fra

som høres fra dypt i hjertet mitt

Plutselig rører det seg

en impuls jeg ikke kan overvinne

En lyd signaliserer starten igjen og igjen

Jeg håper jeg fortsatt rekker det

Vi er her på leting etter et nytt lys

Tiden vi tilbrakte, en dag...

Skinn, så dette øyeblikket kan blinkes åpent

La oss gå inn i framtiden med mot

En drøm noen jager etter den overgår meg

Jeg snudde øynene vekk fra det skarpe lyset

Jeg kunne ikke fortelle noen mine sanne følelser

Jeg forteller kun deg, for første gang noensinne

Jeg håper du vil høre etter

Med disse hendene kan jeg nå den fantastiske morgendagen

Noe beveger seg nå

Skinn, en parabol siktet inn mot drømmene våre

Åpne en sjanse til å endre verden

Takket være deg forstår jeg nå

at alt har en betydning

Om jeg kan være den personen jeg vil være

Om jeg kan finne dem på nytt fra den dagen

Delene fra ønskene jeg løp etter som forsvant i luften

Ta stoltheten som du holder så godt fast på

Rull den opp og kast den vekk så fort som mulig

La oss trampe føttene våre i nye steg

Vi er her på leting etter et nytt lys

Tiden vi tilbrakte, en dag...

Skinn, så dette øyeblikket kan blinkes åpent

La oss gå inn i framtiden med mot

Åpne den stengte døren til i morgen

Så, skinn

--

Det er sikkert litt feil her og der, men du forstår poenget. :D Og til min kjære familie: Dere burde bli vant til denne sangen, jeg kommer til å spille den av hundre ganger neste år. >:D

En siste ting: Jeg elsker Burn energidrikke. Aner ikke hvorfor, er sikkert ikke bra for deg, men jeg gjør det. Her om dagen fant jeg Burn på konbini butikken. (Eksempel på konbini... Ehh... 7-Eleven er en konbini. Yeah, det holder. Bensinstasjon uten bensin...) Jeg ble skikkelig spend og kjøpte den i tro om at det var den vanlige røde.

Kom hjem, smakte på den, og det smakte ikke riktig. Så leser jeg på den og ser at det står Mix Berry på den. Jeg har aldri vært så skuffet i hele mitt liv, omfg. Jeg hadde så mange forventninger, også er den bare helt nei... Mix Berry... SUKK... 

Hmm... Klokka er bare 17:11. Jeg har ingenting å gjøre... Damn you test week, alle er opptatte...

Raring, under the sea og ゆず

ADVARSEL: Dette innlegget ble skrevet på telefon. Jeg stiller meg ikke ansvarlig til eventuelle skrivefeil. Jeg er også veldig trøtt, så jeg står ikke til ansvar for dårlig bruk av det norske språk, heller.

I dag har vært en av de kjedeligste dagene noensinne, mest fordi det er siste skoledag før testene begynner... For meg vil det si å sitte på biblioteket hele dagen. Jeg ser faktisk fram til det, det er som å ha fri en uke, selv om man må på skolen.

Så ja, jeg har brukt mesteparten av dagen til å lese Harry Potter for 4. gang. Jeg fant nemlig ut rett før jeg dro at jeg aldri har lest hele serien på engelsk. SKANDALØST. Så jeg har brukt litt fritid på det i løpet av året. Snart ferdig med den 5. boka... Og jeg må bare si at om du ikke har lest bøkene på engelsk MÅ DU GJØRE DET. Det er ekstremt mye som er borte i den norske versjonen av boka, vi snakker hele scener her.

Men ja, nok om Harry Potter. Som sagt, skolen var kjedelig. Fra begynnelsen var det ganske mørkt, for skolebussen er så utrolig folksom rundt tiden jeg pleier å dra i det siste. Pluss det at det regnet! Det var ekstremt mange som var sene i dag... Ikke at de ikke prøvde å skvise seg inn på bussene, så mange som gikk, som gjorde at resten av oss som sto ble skvist btw, de gir ikke opp så lett.

Jeg er forstår ikke hvorfor alt i Japan virker som det er bygd til at man skal stå der. De kunne lett hatt plass til masse flere sitteplasser inne på bussen om det var mindre plass å stå. Men det er kanskje plass til mer folk om de står... Hmmm... Problemer her, gitt...

De to første timene fikk vi studere... Eller, de andre studerte, jeg leste. Lenge leve kindle. Vel, andre timen begynte med 20 minutters snakk om AIDS og HIV... Veldig pinlige 20 minutter. De er så uskyldige, og folk gjente seg og dekket for ørene når læreren snakket om beskyttelse og alt det. (Mens jeg motsto fristelsen til å sitte der og le som en 12 åring... Innocence, where arst thou?)

Det beste med dette var den korte dokumentaren vi så om en dude som hadde HIV fra barneskolen, noe han nevnte sånn hundre ganger, og mens vi satt og hørte på at han snakket, så satt jeg og tenkte han var litt merkelig... Det tenkte nok hele resten av klassen også, men kun en brøt stillheten med: "Hahah, henna yatsu." (En raring) Og alle lo skikkelig hardt, jeg også. Måten det hele foregikk passet så bra sammen. Minner meg på hvorfor hun er en av mine beste venner her. :p Litt følelsesløst for han stakkaren... men joa, han var ganske merkelig. Han smattet mellom hver setning.

Så lunsj... Hvor jeg spiste curry igjen. Every day is curry day! Ihvertfall når det regner, jeg er sulten og det er masse folk. Kun 1 av grunnene er nok, tbh. Curry rice er himmelsendt, I'm telling you.

Etter det var det engelsk, og vi snakket om noe med ancient egypt og kleopatra... Og læreren gjorde feilen ved å snakke om de sukne greiene. Eller, feilen var at hun brukte setningen "under the sea".

Det begynte med at noen nynnet sånn dadadatta dattadadaa... Og så  småler folk, meg inkludert, og det ble halvstille, og så kommer Sør og bare "Under the sea~" og igjen var det timingen som gjorde dette perfekt. Jeg var faktidk den første som lo her, og noen av de andre lo faktisk mer av jeg lo. Takk, folk. ;_;

Så mer studying... Vi skulle egentlig ha PCR, men etter masse erfaring har jeg lært å følge med på hva andre folk gjør å lese situasjonen etter det. Når det bare var 4 minutter igjen var det klart at det ikke kom til å være noe PCR. (Jeg har lært av mine mange feil!)

Så etter det var det matte... Og matte er matte. Qv en eller annen uforklarlig grunn er jeg i den første klassa, altså med de smarte, og jeg har måttet forklare flere ganger at det er tilfeldighet, og jeg er egentlig ikke god i matte. ("2 PLUSS 2 ER 2, DET ER ALT DU TRENGER Å VITE FOR Å KOMME DEG GJENNOM UNGDOMSSKOLEN!" #NeverForget )

Skjedde ingenting verdt å snakke om her... Vel, han jeg sitter på plassen til brukte en evighet på å komme seg til neste time, jeg sto fortsatt og ventet på at han skulle bli ferdig da læreren kom inn. Tror han ble sen til timen sin. Til pass for han. Hahaha. (Jeg er fortsatt ikke over ansiktet på t-skjorta mi... Selv om andre kom værre ut av det, men... #nope )

Så var dagen over og jeg gikk rett for å vente på bussen... Hvor jeg igjen måtte stå. Jeg sto ganske fint i begynnelsen, men husker du hva jeg sa om det med at folk fortsatt skviser seg inn, welv når det er fullt? Ahahah... Jeg endte opp klemt inn til jenta som sto ved døra og noen av gutta i andre klasse klint opp på andre siden. Du tror du står ille da helt til personen foran ansiktet ditt bestemmer seg for å ta tak i håndaket over.

Armpit to the face. Hele vegen hjem. Nok sagt. Takk og lov for at det er kaldt og folk ikke svetter så mye. Takk og lov. Du forstår ikke hvor dypt denne takknemligheten ligger, omg.

Så kom jeg hjem... Var ingen hjemme. Så jeg lagde meg te og satt på kjøkkenbordet med telefonen i hånda og lo av bilder på 9gag ganske lenge. Så kom eldste vertsbror hjem... Jeg satt fortsatt ved kjøkkenbordet, drakk te og lo av bilder. Så kom flere og flere hjem. Jeg satt der fortsatt, men jeg hadde drukket opp teen.

Så gikk jeg på rommet for å høre på Yuzu CD-ene jeg har lånt av en dude i klassa (*host*øst*host*) som jeg har bestemt meg for å kjøpe. I morgen skal jeg på book-off og se om det er noen billige der. c:

Btw, husker ikke helt å ha avtalt å låne CD-er for å være ærlig... Husker jeg spurte han om han kunne foreslå noe og han foreslo Yuzu og Sukima Switch, og sa han kunne låne meg noen CD-er om jeg ville. Akkurat Sukima Switch er ikke helt min greie... Yuzu, derimot er så utrolig min greie at jeg kan ikke tro jeg ikke har visst om de før nå. O.O

Har spilt sangene så mange ganger nå. Jeg syns synd på CD-en. Cd-ene jeg fikk låne er Shinsekai og LAND. Skal se om han har flere... som ikke er en unnskyldning til å snakke med han, neida... hahahaha. Men seriøst, skal kjøpe alle CD-ene dems. HAHAHAHHADEPENGERHAHAHA

Til middag i dag hadde vi en eller annen slags risbollesak... det smakte sushi-eddik (enda en ting jeg skal hamstre og ta med tilbake) og var skikkelig godt, pluss karage, som basically er stekt kylling. :D

Nå skal jeg dusje, siden lillebror ikke ser ut til å komme til å dra seg av ræva og gå først som han egentlig skal.
Klokka er over 22 allerede. D:

Natta ☆

November har vært dette. (MASSE BILDER)

Uff, nå er det nesten en måned siden forrige gang jeg skrev noe som helst. Beklager det... Jeg sverger på tro og ære at jeg ikke har hatt noe som helst tid de tre siste ukene, var så ille at jeg gråt av glede når jeg fant ut at jeg endelig får en helg der jeg slippe å gjøre noe. Neste helg begynner det igjen, da...

OK, så hvor skal vi begynne her? Tiden har gått utrolig fort i det siste. På skolen har det ikke skjedd så mye, men jeg har blitt godt kjent med de jeg sitter rundt... IGJEN rett før vi skal bytte plass. Typiskt. -_-

La oss begynne fra helgen for to uker siden. På lørdag den helgen hadde vi nemlig skole. Hvorfor? Fordi foreldrene skulle komme å se på hvordan timene var. Tror jeg har nevnt dette så smått. Var egentlig veldig gøy å gjette hvem foreldrene til folk er. La oogså merke til hvordan folk var litt ekstra sosiale den dagen. Viser seg fram, kanskje? Ble også litt sjokkert når jeg snakket med moren til Yumi, de ligner nemlig ikke på hverandre i det hele tatt! Jeg har møtt lillebroren hennes før også, han går på samme skole, og de ligner på hverandre. Gjetter på at de ligner på faren sin? Haha. :p

Dagen etter det dro jeg og Yumi til Enoshima, noe vi har hatt liggende planlagt siden sportsfestivalen tror jeg. Først av alt, så fikk jeg ta monorail for første gang! ... Det var ikke så spennende som jeg hadde forestilt meg når jeg så det fra utsiden, for å være ærlig. ^_^; Men hun fortalte meg hvem jeg kjenner som tar monorail og går av på de forskjellige stasjonene.

Og snakker om folk jeg kjenner, så møtte vi på Elv på monorailsaken. Dette vet jeg jo at egentlig ikke er et sammentreff, siden begge sitter rett ved meg og glemmer at jeg forstår Japansk, selv om jeg er stolt av å si at jeg ikke har snakket engelsk med folk på en evighet nå, og jeg vet hva det handlet om... Men jeg har skrevet så mye om akkurat det temaet at jeg tror det er bedre å spare det til senere.

Det var egentlig ganske awkward i litt under et minutt før vi fant på noe. Dette noe ble å ta bilder av meg. Ja. Japanere har fritidsproblemer. Disse bildene ligger nå på facebook. Elv lærte meg også en sånn pose sak for å virke søt. Vet du hva gwiyomi player er? Det er noe lignende det, bare at det går opp til 10 og er litt annerledes. Du kan jo se på bildene:

 

 

 

 

(På bildet ovenfor står "WTF are you making me do" skrevet på ansiktet mitt.)

Så ja, vi kom fram til stasjonen vi skulle av på og tok farvel med Elv, og flere bilder ble tatt...

Hiding in your noodles

Så gikk vi til det stedet hvor vi skulle spise lunsj, og mens vi gikk fortalte hun meg veldig mye interessant om folk i klassen, og jeg kan nå si at jeg har veldig god innsikt i hvordan folk er ved å høre om ting de har gjort. Lo spesielt mye av historien om pocky-spillet og festen de hadde i fjor, men det er en historie jeg skal la ligge. :p

SÅÅÅ spiste vi salat med squid. Vet ikke hva det er på norsk. Blekksprut? Alle sånne dyr er blekksprut på norsk, tror jeg. ^_^;; 

Det grønne i glasset mitt er melon soda, også kjent som det beste som noen gang har blitt oppfunnet, just saying. Ignorer måten jeg poser på. Det virket som en god ide på tidspunktet. (Forresten, personen i bakgrunnen ser ut til å vurdere viktige livssvalg. "Salt eller pasta, det er spørsmålet...")

Vi spiste pasta også, som egentlig ikke var spesielt god, og jeg klarte ikke spise opp, så hun spiste den for meg. Dette hadde sjokkert meg for noen måneder siden, men det å dele mat, selv om man har spist på det, er ikke så uvanlig her. Altså, det er ikke uvanlig i norge heller, for den saks skyld, men her er det borderline selvfølge. Det er dette mottainai (bortkastet) prinsippet som settes øverst...

For eksempel, om en venn spiser nudler i kantina og du spiser curry, er det ikke uvanlig å bare bytte tallerken et minutt. Velkommen til Japan.

Etter vi hadde spist dro vi på akvarium, en sånn ting jeg alltid har hatt lyst til å gjøre, men aldri har gjort i hele mitt liv. Det er en sånn ting man ser dokumentarer og filmer om på TV, sånn delfinshow og ganger som ser ut som de er under vann med haier som svømmer over hodet ditt... Men dette fikk jeg altså gjøre. Minne for livet rett der! 

 

"Hey there kids"

Noen av fiskene vi så... Så mye annet, men de virkelige spennende tingene tok jeg ikke bilde av. Var for opptatt med å oppleve de, for eksempel jellyfish tankene, det var utrolig. :o

Og vi så også på delfinshow! :D Vi sto velidg fint på kanten, så vi så det som foregikk bak scenene også. Meget interessant. :) 

Ja, det er en delfinhale. Det er ikke en normal delfin... Jeg hukser ikke hva de heter, det er fortsatt en delfin, men den er større og har liksom litt flat nese. Ser ut som den er halvt hval, i grunn. Så har du noen vanlige delfiner der også. Jeg har faktisk highlightet til showet på video~ Skal vise den til folk når jeg kommer hjem, gidder ikke styre med å legge det ut her denne gangen.

Skildpadder! 

Etter vi var ferdige gikk vi ned for å se på havet. Vi hadde skikkelig flaks med tid og vær! :o

Også var det slutten på den helgen og neste uke begynte. Jeg har nå endelig kommet inn i rutinen til den nye vertsfamilien min, og jeg må si jeg passer en hel del bedre inn her enn jeg gjorde med den gamle. Det har nok litt med at jeg har mye til felles med de. Vertsmor er glad i å male, jeg liker å tegne, vertsfar er interessert i internasjonale språk, jeg kan mange språk, eldste vertsbror liker sport og spill, jeg har spilt veldig mye sport og spill, og minste vertsbror er liten, og jeg er flink med kids. *skryteskryte*

Jeg slipper også den dårlige samvittigheten med å være opp sent i helgene for å drive med ting jeg liker, siden vertsbror gjør det samme. Akkurat nå, for eksempel, er klokka 23:01, og mens resten av familien sover sitter jeg og skriver dette mens vertsbror spille NBA 2014 på PS3. Kommer aldri til å forstå hva som er så gøy med et basketballspill, men jaja...

Mens jeg snakker om spill, omtrent rundt den andre uka jeg var her begynte vertsbrødrene mine å snakke VELDIG mye om minecraft, og hvordan de hadde lyst til å prøve det. Og det har seg jo sånn at jeg har minecraft på PCen. Nok en grunn til at jeg ikke har fått brukt den: Jeg har lånt en bort mye. :p Til slutt kjøpte de spillet på PS3 fordi vertsmor tenkte at det sikkert plaget meg selv om jeg ikke sa noe. (Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre, jeg har telefonen og kindle uansett... Pluss en haug med lekser TT_TT)

Jeg begynner også virkelig å like området, selv om det er ganske langt fra togstasjonene og det er litt komplisert å finne fram, aner fortsatt ikke hvordan jeg fikk det til selv første gangen. Det er også mye morsommere med toget, for det er så mange fra skolen som tar Odakyu, så det er alltid noen som er sånn "Hæ? Tar du dette toget? Hvilken stasjon går du av på? Har du tatt dette toget fra begynnelsen?" :p

Jeg har også funnet ut at det er en dude i 3. klassen på skolen min som bor RETT ved huset til vfamilien. Det er et sånt lite nabolag på toppen av en bakke, og han bor bokstavelig talt litt nedover gata. Shock o.o

Her er to bilder jeg har tatt fra Fujisawa:

 

Måtte selvfølgelig ta bilder av himmelen den dagen, var utrolig pent. :)

En uke til gikk, og det eneste som skjedde denn uken som var på noen måte spesielt er at jeg kjøpte kantinekort. Jeg har ikke tid til bento, så da ble det det. Det er faktisk veldig fint, for det er så mye variert mat... Selv om jeg spiser curry nesten hver dag... Jeg er forresten ikke den eneste, jeg møter samme duden i curry køa hver dag, som jeg likte ganske lenge. Veldig koselig dude. Kaller han "billig", siden det er bokstavelig talt det han heter. Vel ok, kanjiene er "svak/trygg" og "brønn"... Men det er samme ord som ordet for billig. xD

Forresten, ikke døm curry før du har prøvd det. Det virker som den kjedeligste matretten noensinne oppfunnet, men det er enkelt en av favorittrettene mine her. Jeg skal passe på og ta med noen curry rue blokker herfra, så skal jeg lage det hjemme. :D

Så helgen... Lørdag så dro jeg med vertsfamilien til en dyrepark i Yokohama. Vi kjørte bil, og det er den lengste bilturen jeg har vært på i Japan... Noe som egentlig ikke var så veldig langt. Jeg har forresten funnet ut at jeg ikke liker å være i bil i Japan, for jeg blir faktisk litt dårlig. Det er så mye stopp og venting og hakkete kjøring, og ALLE HAR PÅ FULLYS HELE FUCKINGS TIDA, SERIØST, JEG TROR IKKE DE VET HVORDAN MAN IKKE HAR PÅ FULLYS HER. D:

Men ja, vi dro på dyrepark, og det var utrolig gøy. DET ER FØRSTE GANG JEG HAR SETT EN ORDENTLIG ELEFANT. Og de er mye mindre enn jeg trodde de var... xD Og isbjørn!

 

 (Perfekt timing, omg, winking)

Og en rar zebra-esel-elg som heter Okapi! 

Forresten, når vi snakker om esel...

 
som femåringen jeg er lo jeg litt for mye av dette. -_-

Og til slutt i dyrehagekapittelet... 

meg og vertsfamilien, minus den andre vertsbroren min. ... Jeg ser fryktelig blek ut, men jeg er faktisk brunere enn jeg har vært på lenge. #thestruggleisreal

Så til sist, søndag var jeg først å besøkte et tempel i Odawara som jeg har vært i før, var faktisk der jeg møtte nåværende vertsfamilie for første gang, tenk på det, det er merkelig i grunn. Og det er høst i Japan og trærne er utrooooolig fine! Jeg har så mange bilder på telefonen bare av trær JFC... 

Har såååå mange flere fine bilder, men det blir litt mye med alle. Her er litt ihvertfall... :)

Etter vi var i tempelet skulle vi dra å se hvordan man har teseremoni, en annen ting jeg har gjort før. Det som gjorde det spesielt er at jeg fikk lov å prøve kimonoen til vertsmor! Første gang jeg går i ordentlig kimono! :D

 

Uff, begynner å bli sent, vil avslutte fort. På søndag ble jeg med noen venner til Tokyo University og Foreign Studies... Altså TUFS... Som jeg fortsatt ler av... tufs... hehehe. xD

Der gjorde vi veldig mange internasjonale ting, som å spise mat fra forskjellige land, få navnet skrevet på forskjellige språk, se rundt campus og til og med klasserom, så skuespill og dansing og det var veldig gøy. Kjente ikke de jeg dro med så godt, så det var veldig fint å få sjansen kunne bli bedre kjent med de! :D 

Og med det er klokka 00:24 og på tide å legge seg. Er testuke igjen neste uke, så da blir det biblioteket... Blir ihvertfall fort ferdig! :D En siste ting... På torsdag var jeg litt sen til bussen. Mens jeg gikk der kom plutselig en viss person ut ifra intet og sa hei og begynte å snakke om prøver. Jeg ble skikkelig overrasket, for jeg har egentlig ikke snakket med han før, så bare plutselig begynner han å snakke så casually. Shock. o.o

Skal se om jeg får skvist inn et innlegg i morgen også... Orker ikke så langt innlegg som dette en gang til. :D

Rykte som går, hva skal jeg tro?

Den siste uken har vært utrolig. Jeg kan ikke for å tenke hvor merkelig det er at jeg skulle bytte familie når jeg gjorde, hvor rart alt henger sammen slik at jeg kom akkurat hit. Jeg kan ikke tro hvor mye som har forandret seg bare ved at jeg prøver hardere å uttrykke på ansiktet at jeg er glad. Jeg gjør ingenting annerledes, bare smiler, og likevel har det så stor effekt på hvordan folk oppfatter meg her.

Jeg har tatt flere sjanser i det siste, noen av de som ikke alltid har endt opp like bra, og noen som virkelig har gitt utslag fra seg. Små sjanser som det ikke er noen grunn til å ikke ta, men som jeg alltid har latt være å gripe taket i. En av de sjansene var så små... Men har åpnet øynene og ørene mine litt.

Jeg har snakket om det før, det at det går rykte om at en i klassen liker meg. Et rykte som startet rett etter kulturfestivalen, og bare har gått mer og mer rundt. Den siste uken har jeg hørt mye av det. Jeg tror jeg skal ta sjansen og skrive om det her, mulig noen der ute har noen råd til meg, hva jeg skal gjøre i denne situasjonen!

Første gang jeg hørte om det var på fredag, husker ikke om det var en uke eller to uker etter festivalen, men fredag var det garantert, for vi skulle opp å ha kjemi på laben. Det som var annerledes denne gangen var at vi ikke skulle ha kjemi på laben, vi skulle til et klasserom, men noen hadde glemt å gi beskjed, så vi sto altså utenfor kjemilaben og ventet, omtrent halve klassa. Noen hadde gått for å finne læreren og resten av oss hadde på en måte bare godtatt at vi skulle komme for sent, og noen hadde visst vært heldige å kommet seg til riktig sted uansett.

Jeg sto og snakket med Kana og Airi, da plutselig en i klassen (trenger kallenavn, hva skal vi kalle han? Han er nummer 1 på klasselisten, så vi kaller han No.1) plutselig drar Øst litt til side, og sa han hadde hørt ryktet og at han ville vite om det faktisk var sant, og Øst ble tilsynelatende veldig flau, lo litt og kikket bort på der vi sto, og jeg fokuserte jo ikke på de, så jeg hørte jo ikke alt. No.1 sa noe om skolefestivalen og etter forestillingen og KRISTIN. Og da begynte jeg å følge med.

Øst ser så bort igjen, og sier noe veldig stille, jeg hørte det ikke ordentlig, "vet det ikke ennå", sa han. Dette er så vanskelig på japansk, "mada shiranai" for om man ikke vet hva det er om, kan det være hva og hvem som helst som ikke vet hva som helst ennå. Og da fikk vi vite hvor vi skulle, så jeg fikk ikke hørt noe etter det.

Men oioi, nå var jeg nysgjerrig. Jeg bestemte meg nesten halvt om at hvis jeg hørte noe mer om det, skulle jeg grave litt dypere, spørre meg litt rundt. Litt senere satt vi i klasserommet, og tre jenter i klassen, Basket, Gamleelv og Saikkenei satt og snakket med Øst. Så plutselig hørte jeg navnet mitt igjen, og hvem som helst begynner vel å lytte når man vet folk snakker om en?

Øst satt og lo, dekket ansiktet og nikket hodet og de tre andre ble plutselg veldig hypre og snakket veldig fort i munnen på hverandre. Tenkte ikke noe mer på det da.

Senere i gymmen hadde vi judo, og jeg satt og så på. Da begynner Sør og Øst og snakke, og denne gangen hørte jeg det jo. Øst sa han hadde bestemt seg, han skulle si det når prøvene er ferdig. Sør spør hva han snakker om. Øst sier det med Kristin. Sør smiler og nikker og slår han på skulderen, og begge kikker bort samtidig. Flaut siden jeg satt og så på dem, btw...

Sør og Riskake å tuller med å feste lapper på ryggene til hverandre, og i engelsktimen sitter jeg foran Sør. Det er farlig å kjenne Sør når man sitter foran han, for man får mest sannsynlig en lapp på ryggen. De diskuterte det å sette lapp på ryggen min, det er serious business, og da sier Sør at det er best å la være, vil ikke at Øst skal bli sint.

Senere i en annen engelsktime satt Saikkenei og Høstromslig og snakket om det, Høstromslig sa noe om at på kultrufestivalen hadde Øst skrevet noe på papir, og Saikkenei sa da at det sikkert er det med Kristin.

Nå var jeg nysgjerrig, så nå måtte jeg nesten gå rundt og spørre. De fleste sa de ikke visste noe, så jeg spurte Saikkenei direkte. Hun spurte hvor jeg hadde hørt, og jeg sa at jeg bare hadde hørt noen snakke om det og var litt bekymret for hva det kunne være, og hun ba meg ikke bekymre meg, for det er ikke noe negativt, men hun kan ikke si det.

Ok. Dermed begynner jeg å tenke. Det er jo mulig. Hey, jeg har videobevis på at han ser bort på meg hele tiden når de spilte på skolefestivalen. Jeg har tatt han i å se på meg mye etter det også. Det er mulig. Men så slengte jeg det bort, for næh, det er ikke mulig, jeg er jo KRISTIN, det går jo ikke an å like meg, da må det være noe feil.

Så kom jeg i denne fasen hvor jeg tar sjanser. Vi hadde society, og i de klassene sitter jeg på gruppe med No.1, Ostsa og Innibygda, og sitter på høyre side av klasserommet. La meg dra fram paint skillsene for å forklare dette ordentlig...

(går ut ifra jeg ikke trenger å forklare at pultene vanligvis er snudd mot tavla.)


For å gjøre forklaring lettere, la meg sette nummer på plassene...


OK, så jeg sitter på plass 17, Øst sitter på plass 19. (La meg også peke ut at før vi byttet plass satt jeg på 13 og Øst på 14.)

Sånn diskuterer vi i gruppene, så skal vi diskutere med hele klassa:


Sånn vi sitter her har jeg altså perfekt utsikt over østen. (BA DUM TSS)

Så den ene Society timen jeg faktisk hadde linser, for jeg har satt av å bruke de lenge, har bare 1 par igjen nå, og brillene mine passer ikke ordentlig lenger, så la jeg merke til at han kikket bort ofte. Jeg prøvde jo å ikke bli tatt selv, men så bestemte jeg meg halvt. Jeg har så lite tid igjen, kan like gods bare finne ut av dette. Så jeg stirret rett på han til han snudde seg og så på meg igjen, og når vi hadde øyekontakt smilte jeg.

Og hva gjør han da? Han smiler skikkelig tilbake, så gjemmer han ansiktet i hendene og ser ned på pulten før han kikker tilbake. 

Hmm...

HMMM...

OK. Jeg måtte komme til bunns i dette. Så jeg spurte Saikkenei om et hint, for jeg tror jeg har funnet det ut. Hun sa jeg får vite i desember. OK. OK. OK. OK. OK. OK. OK. OK. OK. OK. OK. OK. OK. OK. OK.

*beedeebeep* "du har kommet til en Kristin som ikke er i bruk. vennligst legg igjen en kommentar etter pipetonen. *beep*

Bytting og Flytting (Huset til Area Representative fra YFU)

Som sagt, jeg har nå byttet vertsfamilie ordentlig... Men før jeg snakker om det, vil jeg snakke litt om prosessen for å komme meg hit. Først av alt måtte jeg jo dra fra huset til den gamle vertsfamilien min i Kamakura, som innebar en hel uke med stress og det at jeg ikke fikk vært med på noe fordi jeg måtte pakke og ordne opp alt slik det var før jeg kom. TT_TT Jeg var også veldig lei meg, noe folk la merke til, og de lot meg da være i fred. Ikke akkurat det jeg trengte, fant jeg ut i løpet av en dag, og da var det bare å seile av sted med hele historien og fortelle alle. ("alle", da)

Det var sånn happy-go-lucky adjø, og de sa en gang til at jeg alltids kan komme tilbake for å spise middag med dem, siden de fortsatt mener vi er familie, og at de kommer til å huske meg, og at de var lei seg og de vil holde kontakten, 

Så mer om at de gjør det for mitt eget beste.

Riiiight... Helt klart... Akkurat det jeg trengte akkurat nå, spesielt med tanke på hvor mye jeg har gått glipp av forrgie uke... 

Men seriously, jeg er jo ikke sur på de, jeg forstår hvor de kommer fra og jeg legger ikke skylden på dem. Det er bare det at jeg er frustrert, fordi timingen var så ekstremt dårlig, og det er for sent til sånt. De skulle ha tatt det før festivalen, men de ventet til etterpå. Beste og værste uka ble nesten rett ved siden av hverandre, splittet bare av en lusen fridag på mandag. -_-

Huset til AR ligger i Fujisawa, og for å komme dit fra Ofuna (togstasjonen hvor bussen til skolen går) må man først ta JR (vanlig tog) Tokaido Line til Fujisawa, som er neste stasjon, og fra Fujisawa bytte til Odakyu Line (mer lokalt tog, mindre stasjoner) og passe på å ta toget som går mot Katase-Enoshima, så en stasjon videre til Hon-kugenuma, så gå til huset. 

Det var faktisk veldig gøy hos AR, og hun fortalte meg at hun virkelig fikk et nytt bilde av meg etter hun virkelig fikk se hvordan jeg oppfører meg. Hun har vært vertsforelder flere ganger før, og hun referte faktisk til seg selv som "mama" en gang vi snakket. :D

I samme hus bor også mannen til AR (selv om jeg bodde der en uke møtte jeg han aldri. O_O) og datteren hennes, som allerede har graduert fra inversitetet og derfor må være godt over 20, noe som er normalt her, forresten, siden det er vanskelig å kjøpe nye boliger. Folk flytter ofte ikke hjemmefra før de gifter seg, og selv da er det ganske vanlig at de flytter inn hos foreldrene til den ene. 

Tror det var på torsdag at AR sa hun måtte snakke med meg. Jeg har fått det for meg at det bestandig betyr at jeg skal få kjeft, så uten å nøle satte jeg meg ned og forventet det værste... Men det var ikke no ille i det hele tatt.

Hun hadde funnet ny vertsfamilie til meg, etter bare et par dager. Jeg hadde i grunn forventet at det skulle ta lenger tid, selv om hun sa hun forventet jeg skulle bo hos henne i kun en uke.

Jeg fikk da vite at familien heter Watanabe til etternavn. Sa meg fint lite, men jeg følte ikke ejg kunne grave videre heller.

Men jeg skrapte litt på overflaten. Fant ut at jeg har vertsmor, vertsfar og to yngre vertsbrødre. Vertsmor er engelsklærer på videregående. Vertsfar har vært utvekslingselev tidligere. Ble fortalt begge brødrene driver med karate, men det er feil, bare den yngste gjør det, han andre driver med basketball. Og til slutt at de også bor i Fujisawa.

Fader, jeg liker ikke Odakyu og Tokaido line... Det er så mange folk, og jeg hadde aldri trodd det skulle komme en dag der jeg finner ut at jeg er nødt til å skvise meg inn på et tilsynelatende stappfullt tog, men de dagene er det mange av i det siste. ;_;

Men ja, jeg sendte pakker tilbake til Norge med skip, så de kommer til å ta omtrent 2 måneder, så det er mulig jeg allerede er hjemme når de kommer fram. Og så kom dagen jeg skulle flytte...

Men først skulle jeg ha konsert med koret jeg er med i, MUSE. Det var i en skikkelig diger hall i Kamakura, og vi var 5. av omtrent 40 kor som var med. Alle korene tok rundt 7-9 minutter. Etter vi var ferdige satt vi og så på de andre. Det er det kjedeligste jeg noen gang har vært med på, og jeg var SÅÅÅ lettet når vi hadde sittet der i 2 timer og bare var på nummer 16 at de sa vi skulle gå etter neste var ferdig. -_-

Vi fikk en mørkeblå t-skjorte (eller, jeg fikk den, resten måtte kjøpe selv, hohohoho lucky) og ha hvite bukser eller hvitt skjørt. Har bare skjørt, så da ble det det.

 

Vi kjørte bil dit, og jeg har funnet ut at jeg har savnet det å være i en bil. Jeg gleder meg faktisk til bilturen fra flyplassen og hjem, går ut ifra at jeg blir hentet, for jeg har i grunnen fått nok av tog for en livsstid. Blir alltid rolig av å kjøre bil, men det å ta tog gjør meg alltid mer stresset.

Så kom vi fram, og nabolaget ser jo ut som det ligger i Sør-Europa. Husene er alle oransje og designet, det er palmetrær her og skikkelig fancy leilighetsbygning. Jeg har da noen bilder av det...

Så kom vi fram til huset, og jeg pustet dypt og var klar for å møte en ny familie... Men så kikket et kjent fjes ut ifra døra.

JEG HAR MØTT VERTSFAMILIEN MIN FØR!!!! :o Jeg har et tidligere innlegg om turen til Odawara, tror jeg, hvor alle utvekslingselevene skulle på tur og mange av de hadde med seg vertsfamilien. Blandt de Raffy og vertsfamilien hans... Watanabe-san. Men han hadde halvårsårogram, så han har allerede dratt hjem, og dermed så har de ledig plass her, og jeg har flyttet inn.

Så ja, la meg begynne å snakke om min vertsfamilie! Jeg har vertsmor, vertsfar og to vertsbrødre som begge er yngre enn jeg er. Bor på en bakketopp i Fujisawa-shi. Nærmeste stasjon er 20-30 minutter unna om man går, noe jeg gjør hver dag, og stasjonen er Fujisawa-Honmachi... Som ligger på bunnen av bakken jeg bor på.

Jeg lider av at samme hvor jeg er blir jeg utsatt for ufrivillig trening. Det er en bakketopp. 20-30 minutter med oppoverbakke. så trapper. Jeg dør på innsiden. Men man blir jo vant til det også.

Jeg har nå bodd hos denne familien i en uke, og jeg må si at det er helt annerledes enn det var hos den forrige familien jeg bodde hos. Jeg blir mye mer inkludert her, og det var mye lettere å bli kjent med de.

Jeg ble nesten litt overrasket over hvor lett det er å venne seg til helt nye steder og helt nye folk nå. Man for nok evnen til å lettere føle seg hjemme på nye steder om man drar på utveksling...

Annet enn det har det ikke gått lang nok tid til at jeg kan si så mye mer på det. Kanskje neste uke skal jeg gå mer id etalj og se hvordan det går. So far so well, da. ^_^

Lever fortsatt!

Men har ikke hørt noe ennå. Klokka er 14:55, jeg er så og si ferdig med å pakke. Mangler et par småting som bøker og sånn som jeg har tenkt til å slenge i en bærepose og legge igjen på skolen på mandag. Kofferten er stappa, har en haug med bokser som skal sendes og en liten haug med ting jeg ikke har plass til som jeg må ha i bæreposer eller noe. -_-

Mest sannsynligvis kommer jeg til å måtte bo hos AR inntil videre, og hun bor i Enoshima, så det hadde kanskje ikke vært så ille... Selv om jeg ikke liker hun AR-en så mye at det gjør noe, hun har så falsk personlighet... Men det er bedre enn ingenting.

Jeg merker det at siden jeg nå kan se litt framover og har noe som er "mest sannsynlig", er jeg mye mer rolig enn jeg har vært de siste dagene. Holder meg opptatt med å sette undertekst på videoen av LINK og 4C sitt skuespill. Jeg har nemlig fått det på DVD av læreren. YAAAAY

Så ja, jeg holder på med det. I dager skikkelig stille. Vi skal ha katsudon til middag, med andre ord, det jeg liker best av all japansk mat, bortsett fra curry rice. Annet enn det... Så har jeg ikke noe å gjøre. ;_;

Skal tilbake til underteksting nå. Snakkes/leses! :)

Heyhey!

Så i dag vil jeg si at jeg føler meg helt OK. Jeg har det jo ikke bra, men nå er jeg mindre redd og nervøs og mer spent på hvor jeg faktisk ender opp. Jeg føler meg litt som jeg leser en bok som handler om mitt eget liv, og jeg har bare lyst til å komme til neste side.

Forresten, jeg gjorde på tirsdag noe jeg har tenkt på en god stund, og som jeg endelig hadde en god personlig grunn til å bare gjøre: Jeg farget håret. Det ble mørkere enn jeg hadde regnet med, for fargene her er visst ment til å bli brukt på svart hår, ikke blondt, så selv om jeg kjøpte det jeg trodde var ganske lysebrunt, så ble det faktisk nesten svart. Jeg har ikke hatt så mørkt hår siden det faktisk VAR svart, og det er 3 år siden. 

Og jeg liker fargen utrolig mye, jeg kan ikke forklare helt hva det er, men når jeg ser i speilet blir jeg bare glad innvendig, for etter min mening går det så fint sammen med hudfargen og øyefargen min. Jeg begynner å bli narsisistisk her. o.o Det ble skikkelig sjokk når jeg kom med det på skolen. Da jeg kom fram til bussholderplassen var det en buss der allerede, men den var så og si full, så vi bestemte oss for å vente på neste, men inne på den bussen sto en i klassa mi og glodde, og jeg døde litt akkurat der.

Folk kommenterer på at hele imaget mitt er forandret nå, og jeg er litt enig. Jeg hadde på briller i dag, noe jeg ikke har brukt på evigheter, og så ordentlig i speilet og følte emg nesten sjokkert. Jeg ligner ikke på meg selv i det hele tatt lenger! ;_; Ikke oppfører jeg meg som meg selv lenger, heller. Eller, jeg er fortsatt meg selv, men den meg selven jeg er nå er annerledes enn den jeg var før... Eh... JEG HAR FORANDRET MEG, THE END.

Uka her har gått ekstremt fort. Jeg kan ikke tro at det er lørdag i morgen. Jeg kan ikke tro at jeg er så nære dagen jeg skal dra herfra. Trolig på søndag, sier de. 

Æsj, jeg er en skikkelig dårlig person, jeg har gjort det beste jeg kan for å få de til å føle seg skyldige, pluss at vertssøsteren min er SKIKKELIG sur på de! :o Jeg har vært englebarn den siste uka og gjort alt riktig, og prøvd å få de til å angre på at jeg må dra. Uff... De har sikkert gjort klart en plass i helvete for meg allerede... Tronen. Men jaja, prøv å sett deg i mine sko, jeg blir slengt ut som søppel med en skikkelig dårlig unnskyldning. "Vi har ikke tid." Det har gått 7 måneder... Hvorfor nå?

Forresten, i dag fikk jeg med meg noe rart. Vi sto utenfor kjemirommet og ventet på læreren, og plutselig begynner noen av gutta å snakke om et rykte, og en snur seg mot Øst og sier halvlavt at han har hørt et rykte, så en del jeg ikke forsto, noe hyougensai og mitt navn og Øst hysjer han, titter bort på meg og forklarer noe. WHAT. HÆ. HVA SKJER HER. Jeg hørte bare "uwasa kitta" (hørte rykte) "hyougensai de" (på kulturfestivalen) "nanka" (slang, lissom) "shh!" "ma, uwasa" (vel, rykte) "minna" (alle) "Kristin mada shiranai dakara" (Kristin vet det ikke ennå, derfor)

Jeg har jo lyst til å tenke HAN LIKER MEG men come on... Vi snakker om en person i fotballklubben, som spiller gitar, piano og synger, er utrolig kjekk og fryktelig snill, og tilfeldigvis bare er ALT jeg noen gang har tenkt er fint SAMTIDIG. Og jeg er Kristin. Sånt skjer ikke med meg. Det er bare sannheten, sånn livet funker. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenker så negativt på det, men det er sånn det alltid har vært. Jeg er sistevalget, den som ingen noen gang skrev navnet til på pennalene sine selv om de sa vi var bestevenner, og alle andre ble skrevet opp. (Oho, gammelt, dypt arr.) Det er umulig.

Det kan være mye rart. Jeg filmet jo bandet på festivalen, og videoen ligger til og med, selv om den er ulistet og umulig å finne uten lenkeadressen, på youtube nå, så det kan være det. Jeg har senere sagt at det var den beste delen, så det kan være det. Som sagt har jeg det på video og han titter bort veldig ofte, så det kan være det. Men det er delen med at jeg "ikke vet det ennå." Kanskje det går rykte om at han liker håret mitt.

Vent... OMG... Kanskje han egentlig er drag queen på fritiden og det går rykter om at han har tenkt til å stjele sminkebagen min, som jeg hadde med på hyougensai!!! :o

... Det passer faktisk forstyrrende bra inn i det lille bildet jeg har. Jeg skal gjemme sminkebagen min, for sikkerhets skyld. Jeg har dyre produkter i den. ಠ_ಠ

Også, sånn helt til slutt, har jeg virkelig lyst til å takke Silje, som har hjulpet meg mye gjennom dette, siden hun har gjort og opplevd det selv. Det er utrolig godt å ha noen å støtte seg på, spesielt den første dagen etter jeg hørte det. Hadde tenkt til å holde det hemmelig, men det var nok ikke den beste ideen, for det virket jo som alle la merke til det uansett. Rundt lunsj gikk jeg til toalettet for å gråte, jeg klarte ikke holde på det. Jeg gråter veldig lett, okai. Jeg er typen til å holde oppe en sterk front for så og gjemme meg og gråte etterpå. :(

Kom tilbake til klasserommet og fikk høre at hun så etter meg, så jeg gikk opp til A-klasserommet, og gjett hvem som endte opp med å sitte på benken der å gråte? Woop, det stemmer, jeg! Uff, og da hadde jeg ikke noe valg, når folk kom og spurte hva som var galt måtte jeg nesten bare forklare. Og det skulle jeg gjort fra begynnelsen, det gjorde ting så mye lettere!

Herregud, jeg har slitt den siste uka. På en side er jeg redd og nervøs, føler som om jeg skal kaste opp hele tiden, og på den andre siden har jeg en masse falske forhåpninger.

JFC nå sitter jeg fint i det.

Jeg skal passe på å gi beskjed om jeg fortsatt er i live i morgen.

Bytte Vertsfamilie

Helt fra begynnelsen i dag har jeg merket at noe var litt... Feil? Jeg visste jeg skulle snakke med YFU klokka 5, og av en eller annen grunn gjorde det meg kjemperedd. Jeg tror det var fordi det alltid har blitt gitt en grunn tidligere, men ikke denne gangen. Jeg fryktet det værste.

Vi skulle møtes på Komeda Coffee, som ligger rett ved der jeg bor, så omtrent 5 minutter før 5 gikk jeg ut, til møtestedet og ventet litt, og så begynte det.

Jeg skjønte fort at det var noe alvorlig, jeg hadde nemlig fått beskjed om at jeg skulle møte BARE AR'en min, men alle de 3 frivillige jeg har snakket med tidligere dukket opp, og de dukker bare opp når det er noe viktig.

Samtalen begynte med å spørre om jeg visste hvorfor jeg var der, om jeg hadde hørt noe. Det var da jeg visste det. Tanker fløy rundt i hodet mitt, noe var feil, noe kom til å gå veldig galt...

Og etter mye frem og tilbake, sa de til meg at vertsfamilien min har bestemt seg for at de ikke kan være vertsfamilien min lenger.

Og her misforsto jeg egentlig, jeg trodde nemlig jeg hadde gjort noe veldig galt, og at jeg ble KASTET UT, uten noe som helst forvarsel, og jeg falt på en måte litt sammen. Vi snakket lenge, på Japansk til og med, jeg begynner å bli flink, og de fikk tatt tankene mine vekk fra det. Jeg gråt jo faktisk litt, for jeg skjønte jo ikke bæret, og hele brystet kollapset på en måte.

Vi satt og snakket, og jeg fikk vite at vertsmor skulle komme å hente meg. Vel, det kom til å bli pinlig. Og det skjedde jo, og jeg fant ut i dag hvor god skuespiller jeg egentlig er, for jeg klarte å smile blidt og late som om alt var helt OK, uten noe som helst problem. Jeg falt på en måte inn i robotmodus, samme som jeg gjorde før jeg gikk ut på scenen på søndag. Det gikk bare automatisk.

Da vi så endelig kom tilbake til huset, hele vegen hadde vertsmor snakket i veg om at hun var så bekymret for hvordan jeg kom til å reagere, og om det faktisk gikk bra, og alt det, og det jeg ikke skjønte var hvorfor hun var så OK med hele saken. Det er ikke sånn man oppfører seg mot noen man kaster ut. Man har da vel litt skyldfølelse etter det?

Med engang jeg kom tilbake begynte jeg å pakke, og vertsmor sa at det kom til å bli middag senere. Jeg bare smilte og sa ok, på japansk, jeg vet ikke hvorfor det plutselig ble japansk, tror jeg var litt i sjokk. Så gikk jeg for å spise, og jeg klarte jo det med å tenke at ingenting var feil.

Så begynner de å snakke om at de er så lei seg, at de kommer til å savne meg mye, og at jeg når som helst er velkommen tilbake hit, men at det er til mitt eget beste, så jeg kan ha det mer gøy. Også at de håper den nye vertsfamilien min tar meg med på ting som de ikke fikk til.

Nå var jeg forvirret. HALLO? DERE KASTER MEG JO UT???

Jeg spurte litt sånn forsiktig om dette, og den reaksjonen med at det ikke er at de ikke vil ha meg her, slettes ikke, det er bare det at de føler de ikke har tid til meg, og at de får dårlig samvittighet for at jeg alltid er hjemme alene, og de tror jeg ikke har det gøy her. De tenkte visst over det lenge, og så bestemte de seg vel dagen før i går at det er bedre for meg å bytte vertsfamilie.

Jeg er i grunn ikke trist lenger nå, for jeg har nemlig tenkt tanken før, helt fra begynnelsen av. Faktisk, hadde det ikke vært for at de konstant lovte at når Yumi kom hjem kom jeg til å ha selskap, hadde jeg byttet etter den første måneden. Men jeg ventet på Yumi, og ble der i 3 måneder til juni...

Men Yumi er aldri hjemme hun heller. Rundt denne tiden var jeg allerede for knyttet til skolen til å selv ta valget om å bytte. Det er aldri garantert at man får bli på den samme skolen. Detter er det jeg er redd for nå.

Kun i det siste har jeg begynt å virkelig snakke japansk med folk, noe som har bragt meg nærmere så mange, jeg tror aldri jeg har hatt så mange venner noen gang i hele mitt liv. Jeg kan ikke huske å noen gang bare kunne se meg litt rundt og finne noen å snakke med et sekund senere. Folkene her er så varierte, det er alltid noen nye å møte og jeg føler at jeg ikke har fått gjort nok.

Nå sliter jeg i grunn veldig bare med den redselen for å bytte skole. Jeg har så mye jeg skulle ha sagt til så mange, og kun 1 uke er rett og slett ikke nok tid til å samle opp alt motet til å si det. Jeg har jo den planen med å gjøre alle sykt ukomfortable med den tårefulle avskjeden min... En uke er ikke nok.

På lørdag er altså tiden ute. Da må jeg dra. Jeg har planer om å virkelig stå på. Så lenge jeg er i Kanagawa eller Tokyo burde det gå bra med skole. Det å stå opp klokka 6 for å ta tog klokka 7 og sitte der en time er jo noe jeg gjør med bussen i Norge hver dag uansett. JEG ER VILLIG TIL Å STÅ OPP KLOKKA 4 OM DET SÅ ER NØDVENDIG, JEG VIL IKKE BYTTE SKOLE.

Ikke nå som jeg endelig har funnet plassen min, nå som det føler som hverdag, nå som jeg endelig er komfortabel med ALLE i klassen. Ikke nå.

Men jaja, det kan ikke hjelpes. Har ikke noe valg. Til sist vil jeg bare slippe av sangen jeg hører på for å gjøre det bedre. :)

U-KISS - 0330

Hyougensai del 2: Søndag

På søndag skjedde det noe som aldri har skjedd meg før... Jeg ble for sen. Jeg var heller ikke den eneste som ikke fikk plass på den siste bussen før man må vente 15 minutter på den neste. Jeg kunne faktisk ha skvist meg inn, men jeg vil heller være for sen, for å være ærlig. Jeg kom da fram til slutt, og læreren sa med en gang at det var greit, så da gikk det jo fint!

Etter den korte homeroomen, som jeg ikke fikk med meg mye av, så gikk vi rett ned til den store salen. Skuespillet vårt var nemlig klokken 09:30, altså det første som skjer på hele dagen... Det var ikke så mange som kom... T_T Men vertsfamilien min var da der! Jeg så de ikke, for de måtte dra  rett etterpå, de hadde egentlig ikke tid, men de var der. :D

Jeg har ingen bilder av skuespillet, naturligvis, og jeg har ikke sett noen bra heller... Så... Oops? :D

Men, skuespillet til min klasse, 4C, hva handler det om, mon tro? Skuespillet vårt er: 狼少年 ~嘘と愛~ (Ulv, ulv! ~Løgn og Kjærlighet~) og handler om en gutt som ikke får nok oppmerksomhet, og søskene hans gjør alltid ting bedre, spesielt akademisk. Han sier dette til vennene sine, og de foreslår at han lyver litt. På den måten blir moren hans stolt, og alt blir bra...

Og det gjør det, og fordi det funker så bra, gjør han det igjen, og igjen, og igjen... Og det går over styr. Til slutt vil ingen ha noe med han å gjøre lenger... Også begynner faren å bli sint på resten av familien, fordi de bare dytter han vekk på den måten, og så begynner de å planlegge mot den gode slutten, og det slutter med at hovedpersonen sier at han har bestemt seg for å ikke lyve mer.

OOOOGSÅ har vi de mange mellomhistoriene, comic relief scener, som skal gjøre det mer morsomt. Vi har for eksempel scenen der storebroren slår opp med kjæresten sin, som er komisk nok bare ved at kjæresten er gutt, i skjørt og parykk og alt, og det at han FAKTISK slår han andre når de slår opp. Det ble ikke gjort på øvingene, så selv vi bak scenen ble overrasket. De hadde visst planlagt det seg i mellom! :o Så kommer det noen andre og ler av ham, sånn "Oi, han ble visst dumpet! Stakkars!"

Så, selvfølgelig scenen der jeg og en annen dude går forbi, og jeg nevner at vi har prøve i engelsk, og han sier han ikke har pugget i det hele tatt, men siden vi har bodd i utlandet så går det jo greit, og jeg sier "det stemmer!" eller "Sou ne!" FIKK GANSKE GOD LATTER. JEG ER STOLT.

Også to fiskere som krangler om hva de skal spise til middag, så får de fisk begge to og bestemmer seg for sashimi.

Jeg har ingen bilder... ;_; ;^; ;_; TT_TT

Etter det så gikk jeg rundt på noen ting de har i klasserommene igjen, var på Kumon Technology Workshop, hvor de drev med roboter. Det er klubben til Yumu, forresten. Visste ikke vi hadde teknologi klubb... Så var jeg ved Media Mix Club, hvor jeg gjorde litt ditt og datt, og jeg fikk noen til å tegne Kuroko for meg, men jeg glemte å hente den, så den ligger nok fortsatt der... ;_;

OG SÅ GIKK VI FOR Å SE LINK, som jeg forresten er stor fan av nå! De er ekstremt flinke! :o

Og jeg filmet de jo, selvfølgelig... Men jeg fikk ikke med meg encore delen... ;_; Uff...

Forresten, IT SHAKES SO MUCH BECAUSE I'M HAVING SERIOUS BUG ISSUES. Om du ser på videoen kan du se at de på scenen sliter av samme problem! Det er en del der jeg går sånn Eeeeeeeuuuuhhhhhh og kamera går mot himmelen. Det var det største flyvende insektet jeg har sett i hele mitt liv og det kom rett mot ansiktet mitt. D:

Men her er videoen! (P.S: Den er "unlisted" av en grunn, vær snill å ikke del den videre vekk fra denne siden. Takk.)

Det er koselig at de faktisk ser på kamera noen ganger. :D

Da det var over, etter det spiste all minneplassen på kortet mitt, dro vi for å se Bloddy Phoque. Og... Kan vi bare snakke om dette navnet et øyeblikk? Du skjønner, jeg, og de fleste andre for den saks skyld, var helt sikker på at de kalte seg Bloody F***, til de sa det var Bloody PhoQUE, som spanske hva sin que... Etter de forklarte det utbrøt alle som skrek Bloody F*** Bloody F*** You istedet. MEN DET ER GENIALT, FOR DET KAN UTTALES BEGGE VEGER! MEN DET UTTALES IKKE SÅNN I DET HELE TATT! xD

Etter det gikk jeg med STOP EBOLA igjen... 

Vil beklage til Silje for at jeg stjeler bilder. Unnskyld. :( It's revenge for my face.

Og som du ser, det der er en bjørnegris. Det er ikke en bjørn, men det er ikke en gris, heller.

Mens vi sto der fikk jeg også sett ROFLism, som er gutter som danser, med masse komedie innebygd i talent. Flinke!

Så gikk jeg for å se første delen av potato chips, selvfølgelig, men så måtte jeg gå, for jeg hadde opprydding i den store salen. Uff...

Så brass band før opprydding, for vi fikk beskjed om at vi måtte vente gjennom, så måtte vi bære alle kulissene våre opp trappa, og jeg slappp heldigvis å gå ned igjen, for vi fikk med oss alt, også... Rev vi istykker alt. Alt det harde arbeidet. Det var en virkelig tom følelse. :( 

Jeg sa tidligere at jeg var en av de få uheldige som måtte bære stoler og pulter ut av klasserommet sist gang, og jeg var jaggu en av de uheldige som måtte bære de ned også. Og vi var bare fire denne gangen. LA MEG BARE SI AT DET Å BÆRE TUNGE TING NED MASSE TRAPPER ER UTROLIG SKREMMENDE. Og tungt, jeg har fortsatt vondt i armene. Så måtte vi koste klasserommet, også.

Så var det finale, hvor vi fikk vite hvem som vant beste skuespill og alt det, men stolene hadde blitt ryddet vekk fra den store salen, så vi måtte sitte på gulvet igjen. Alle var så slitne at vi satt klengt inntil hverandre hvordan enn folk syntes var komfortabelt. Har aldri sittet så tett innpå folk og ikke brydd meg i det hele tatt. o.o

Fra år 5 var det C-klassen som vant beste skuespill, og fra år 4 var det B-klassen som vant. DET ENESTE JEG IKKE SÅ, OG DET VAR SIKKERT BEST. Jeg er trist. Og de skrek skikkelig høyt. Jeg var glad på deres vegne, selvfølgelig, men JFC jeg var sliten. xD

Etter det ble det tatt mange bilder, og jeg er på så mange folk sine bilder som jeg aldri kommer til å få se nå, men det var gøy!

Så dro jeg hjem, og jeg var ekstremt utslitt, rett og slett, jeg klarte så vidt å stå. Jeg hadde også veldig flaks med at jeg fikk sagt replikken min i går, for i dag høres jeg ut som en kvalt and, er snørrforskjølet. Jeg er ikke direkte syk, bare snørrete og har vondt i halsen og hoster. ಠ_ಠ Akkurat som jeg er hver eneste høst hjemme! :D

Og det var slutten på dette lille kapitlet.

Det er mandag i dag, og i dag og i morgen har vi fri fra skolen, som bare skulle mangle, har hatt kun en fridag på nesten tre uker nå. ;_; Har vært på skolen fra 8 til 4 hver eneste dag den siste uka, inkludert helga. Så nå skal jeg sove. GOD NATT! ~_~

Hyougensai Dag 1: Lørdag

Dette innlegget blir skikkelig langt, så jeg har bestemt meg for å dele det inn i to. :)

Så på lørdag og søndag hadde vi hyougensai på skolen, eller kulturfestival, som bunkasai.

Jeg fikk ikke sett alt som var å se, det var utrolig mange skuespill og andre ting som hadde blitt satt opp, og jeg var ganske opptatt oppå det igjen, med inkai sin "Fair Trade" sak. Jeg skulle egentlig selge kjeks, men endte med å gjøre alt annet, i grunn. :p

Først så hadde vi en samling i den store gymsalen på bunnen av trappa som jeg hater så mye, som var som homeroom. Vi satt som alltid sortert etter klasse, men siden C-klassen sin plass var litt rar, vi ble delt på midten, ga læreren opp på å prøve å dele oss inn i nummer å sa vi kunne sitte hvor vi ville! Så jeg satt med Kana. :D

Og mens jeg allikevel driver å stjeler andre sine bilder fra facebook (lagrer dem ikke, HTML for life, just sayin') så kan jeg vel legge til noen av sakene vi så der vi sto.

Hele festivalen handler nemlig om at de forskjellige skuepillene og showene skal kunne promotere seg selv, så alle hadde en sånn liten sketch sak gjort klar. Og jeg ble fortalt at mengden gutter i skjørt var spesielt høy i år, med store deler av fotballlaget og omtrent en i hver klasse. Selv i klassen vår sin hadde Kawabe rolle som jente. :o

Vi satt fint på kanten, så her har vi noen av de interessante folkene som sto i kø rundt oss:

 B-klassen! De hadde et skuespill som er basert på dramaserien "Legal High", og ble kalt 4ビーガルハイ som basically er 4B-gal High. Jeg trodde faktisk det var 4 Beagle High før jeg skjønte referansen. Oops. Og ja, blondien er gutt, naturligvis. 

Her har vi en av de tre små grisene og Rødneihette fra A-klassen. Tittelen på skuespillet dems var ヤカンずきんちゃん. Akan er da en måte å so nei på, på kansai dialekt, tror jeg det var og, og hele tittelen går ut på ordspillet mellom aka (rød) og akan (nei). (Mer om selve skuespillet senere)

Resten rakk ikke Kana å ta bilde av. xD Jeg er bildetyv, lolol, ingen sine bilder er trygge. >:) (Neida, jeg har spurt... De fleste. DUNDUNDUUUN.) 

Så kan vi ta det jeg gjorde på festivalen! Jeg startet tidlig lørdag med å få ansiktet malt. Yup. Jeg fikk malt en grønn sommerfugl på det venstre kinnet, og den ble skikkelig bra. Den var halvt skjult av håret mitt, så fikk veldig mange spørsmål om hva som var på kinnet mitt, og en del "kawaii!" responser når jeg viste de. Det med ansiktsmaling er egentlig noe barn gjør mest, men når jeg først var der, så hvorfor ikke? :)

Etter det, så var det en sak som ble kalt "Jalapeño Bombards" (ハラペニョボンバーズ, er ikke sikker på om det siste ordet er riktig. Det er vanskelig å forstå...) som er et komedieshow av to gutter på trinnet mitt. Han ene i A-klassen, samme person som grisen ovenfor, og (tror) han andre i D-klassen. De gjorde for eksempel narr av at skolen vår i grunn ikke er internasjonal, selv om alle skal ha det til å høres sånn ut. De sa noe på engelsk og endte det med "Wow! International!" 

Det gikk ganske fort, så jeg fortso ganske lite av det, for å være ærlig, men det var ganske morsomt å se på allikevel! :D

ETTER DET så var det LINK, som er et acoustic band som består av fire gutter på trinnet mitt, en som går i min klasse og fikk meg il å love å se på, som er grunnen til at jeg var der til å begynne med. De hadde opptreden på søndag også, og det var så bra at på søndag filmet jeg de faktisk. :D Vil dette si at jeg skal vise dere videoen?? Hmm, det vil da si at jeg må laste den opp på youtube, sette den som unlisted så man trenger linken for å finne den og så legge den ut her. Det har jeg faktisk gjort, så se fram til det i innlegget om søndag! 

Jeg kjenner ikke de to første fra venstre, vet at han første heter Taigo, siden han er i mange av klassene mine, han andre vet jeg ikke hva heter engang, veldig flink til å synge, han har synget hele uka, men han har litt jentestemme, han går i B, så er det Higashi som går i min klasse og Reo som er skikkelig grei, husker ikke hvilken klasse han går i. Enten A eller B. Hadde vært veldig gøy om det var A, da hadde det vært A, B, C og D ;p

Etter det gikk jeg og Kana til 3B sitt klasserom, som var okkupert av Kyudo klubben, og de hadde noe som de kalte Q道! (Qdo) som innebar å skyte sikrede piler på papp-plater med Q-er på, og så får du et spørsmål. Jo større mål du treffer, jo vanskeligere spørsmål får du, tror jeg de sa, men jeg traff den store femkanten, og de spurte hvor World Cup-en ble holdt i år... Du må bo under en stein om man ikke får meg seg det...

Er mulig det noe mer avansert med den forklaringen av hva slags spørsmål det var bak de... Jeg hørte ikke så nøye etter på reglene, jeg hørte "Skyt pil. Treff. Få spørsmål. Svar." Og var fornøyd med det. >_> Ahahaha... haha... ha...

Uansett, jeg vant da, så jeg fikk en søt liten hjemmelaget pin, svart og hvit målskive, med farge bak, som man kunne velge, og jeg valgte selvfølgelig grønn. For å falle litt av sporet, ble jeg litt sjokkert over at alle vet at yndlingsfargen min er grønn, helt til jeg tenkte på det... Jeg mener, pennalet mitt er grønt, blyanten min er grønn, viskelæret mitt er grønt og jeg har tidligere skrevet om det på instagram. <_< Yeah, jeg er litt treig i toppen i det siste.

Så var det Fair Trade, hvor jeg egentlig skulle selge kjeks, men klokken 13 var det allerede tomt. Så da gjorde jeg og Chiako noe annet... Vi gikk rundt med små bjørnegriser (For det var ikke en bjørn, men det var ikke en gris, det var noe i mellom...) og samlet inn penger til å stoppe Ebola. 

Det var utrolig flaut de første minuttene, men så falt jeg liksom inn i rollen, og jeg fikk da samlet inn en god del! Vi hadde noen førsteverdensproblemer, i og med at vi samlet inn så mye at de små bjørnegrisene var så tunge at vi fikk vondt i håndleddene av å stå og holde de. Var også veldig mange som tok bilder av det, spesielt lærere. Mange i klassen ble også sjokkerte når de så det... De forventet vel at jeg ikke kom til å gjøre noe spesielt produktivt hele dagen...

Fikk også sett PokEr faCe mens jeg sto der, som er en gruppe jenter på trinnet, to i min klasse, som danser. Jeg ikke planlagt å se det, så det var gøy at jeg fikk det med meg allikevel! :D

Så var det over, og jeg hadde avtalt tidligere å se 4A med noen venner, så da var det ned trappene... Jeg kan aldri få sagt nok om disse trappene, jeg er sikker på at dere ikke forstår, det er forferdelig. FORFERDELIG, SIER JEG.

4A sitt skuespill var utrolig morsomt, har bilde av rødhette og grisen ovenfor, for å se mer bilder av A-klassen foreslår jeg å hoppe over til Silje sin blogg! Hun kommer sikkert til å skrive en del der!

Men kort sagt, historien begynner med jegeren, som liker rødhette (Lily), så han spør ulven om hjelp så han kan se kul ut å få rødhette til å like han, men en prins (Ken) kommer å gir rødhette blomster og flørter, så kommer bodyguardene hans og kjefter fordi han er borte, så sier jegeren at han driver å flørter med rødhette, og bodyguardene kaller han player, og drar han med seg, så kommer plutselig kaninen fra Alice i Eventyrland ut av intet, som leter etter rødhette, så kommer dronningen (Misaki) dra AiE, og spør kaninen om han har funnet henne, så tror hun rødhette er Alice, selv om kortene sier at det må da være feil, de ligner ikke i det hele tatt, noe dronningen ikke hører på, og et sted inni her kommer de tre små grisene, (Junnosuke, Naoki og en jeg ikke kan navnet på, oops) husker ikke tidslinja så godt, de funket som comic relief, så havnet rødhette i fengsel, så kommer jegeren og ulven for å hjelpe, og ulven er skikkelig sterk og banker alle.

Etter dagen er reddet, ber jegeren rødhette med ut, men rødhette sier hun allerede har noen hun liker, og det er ulven! Ulven blir forskrekket, og sier at han er jo en ulv, og rødhette sier det ikke spiller noen rolle. Så kommer Alice (Silje) fram, og begynner å snakke til ulven, og rødhette spør hvem det er. Ulven sier så at Alice er kona hans, og de går lykkelig av scenen. Jegeren gjentar at han liker rødhette, og rødhette faller på knærne og roper ut "AKAN!" eller "NEI!" og det tar slutt. Satt og lo ganske mye. :)

Etter det var det 4D sitt skuespill, ジャスティス!~俺らは世界を救えるか~ (Justice! Vi skal redde verden.) Dette handlet om heltene, Justice, som var kledd i regnbuefarger, og de onde som var kledd i svart. De sloss... Og... Det er egentlig det... YEAH! Men de hadde en janken (stein, saks, papir) sak, hvor begge sidene fant en i publikum som de tok med opp på scenen for å spille. Men yeah, det var det. Det var utrolig morsomt! :D Var nok mest siktet mot komedie, tror jeg.

Så rakk vi så vidt slutten av Kumomelo, som er som en sangkonkurranse.

Rakk å se dette! Det er Ea fra min klasse og Yuka fra D-klassen, de sang Rolling in the Deep av Adele, og jeg fikk gåsehud, de var utrolig flinke! :o

Så var det slutt, og vi gikk tilbake til, skrev nesten klasserommene, men klasserommene ble brukt av andre klasser, så designerte deler av gangen, og så ned for å se ettershowet del 1, som var valgfritt, men alle vil jo selvfølgelig se det. :D

Det annonserte de noen priser og sånt, hørte aldri hva de sa fordi det var så mye skriking og trommevirvel greier, og de som vant fikk spille igjen! Har ingen bilder av det... Jeg var for opptatt med å joine skrikingen og trommevirvlingen...

Mange hadde også lightsticks, som de fikk fra jentene i år 5, de som spiller i bandet potato chips (kreativt navn, omg) jeg har også en del! :p 

Det var også en konkurranse for beste plakat, og klassen min vant!!! Jeg hadde ikke bildet av det, så jeg stjal dette fra Silje. Shamelessly. c:

 Ulv, ulv! ~Løgn og Kjærlighet~

Og så var dagen over, og jeg ble med Silje for å dra hjem, men vi var først innom kantina. Det er forresten en liten butikk der. INNI kantina.  

Unnskyld bildekvaliteten... Men du ser jo hva det er uansett. Vi gikk ikke inn her, vi gikk til vending maskinene for å kjøpe drikke. Jeg kjøpte Fanta med mangosmak! ... Som jeg fortsatt har igjen av, for jeg klarer ikke å drikke den opp. Det smaker sukker og grantre med ettersmak av smertestillende. :s

Så var det hjem, etter en lang dag, og herregud jeg var sliten... Men det var langt i fra over... Følg med i neste innlegg for del 2! :D

MER forbereding...

I dag hadde vi ikke timer i det hele tatt, det var ren forbereding til kulturfestivalen... Og nå er jeg så godt som død, jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv. Jeg har gått og gjrt ingenting, så stresset veldig og jobbet masse, så gått og gjort ingenting igjen, og det er ingen steder man kan sette seg ned, heller, for klasserommene brukes til noe annet, så derfor holder vi til i gangene... Yeah, det høres veldig fælt ut når jeg sier det sånn, vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvordan det funker... Må ta bilder av hele skolen og alle rommene en dag... Orker ikke gå inn på det nå...

Rollen min har blitt oppgradert igjen, så nå har jeg to replikker. Det vil si at jeg har en rolle stor nok til å sto i den fremste linjen når vi skal si takk. YAY!

Dagen i dag har jeg vært veldig effektiv. Og ueffektiv, samtidig. Jeg har jo jobbet, men har også ventet masse, og har for det meste brukt hele dagen på å tulle med Kana og Yumu. Vi har vært sånn "Jeg kan gjøre dette, kan du?" I hele dag. For eksempel lage bølge med armene, røre på det ene øyet mens det andre står stille og slå hjul. Jeg kan de to første, men ikke det siste. Det klarte faktisk ingen av oss. :p

Mens vi sto og tullet så drev Junpei å tok bilder, og da dukket plutselig Fujita opp med en sånn lekepistol, og vi fant fort ut at selv om det er lekepistol er det skummelt om folk holder den nær hodet ditt. Ikke fordi du tror det skader deg, men fordi den lager høy lyd og du frykter for hørselen. Vi sto der en stund, og folk ble "skutt" og ALLE lekte at de ble truffet. ALLE. Om du hadde gjort det i Norge hadde folk bare sett rart på deg.

Fikk også sjokkert noen folk ved å kjenne en "senpai" fra fotballklubben. Han gik forbi og begynte casually å snakke til meg, siden jeg sto så fint rett ved trappa og spilte fotballspill på telefonen, (Er ikke avhengig av Football Manager i det hele tatt, neida) og Higashi og Kawabe kom bort og var helt sånn "Kjenner dere hverandre? Hvordan?" VIVA LA INKAI (Internasjonalt Elevråd)

Så når vi skulle hjem hadde vi short home room, og jeg satt ved Midori og Nakamura og Nagatsuka sto rett ved siden av, og Nagatsuka slo (ikke hardt, da) meg plutselig i hodet med en pinnesak, og når jeg snudde meg mot han så lot han som det ikke skjedde. Et minutt senere gjorde han det igjen. Jeg kjenner han ikke så godt engang, så vidt jeg har snakket med duden, også slår han meg i hodet med en pinne. WTF? ಠ_ಠ

Så hadde jeg egentlig tenkt til å dra hjem, trodde vi var ferdig, men jeg møtte på Chiako på vegen, og hun viste meg stedet hvor vi skulle selge små bokser med kjeks, smo hun har pyntet, og det er masse internasjonale greier der, og det er en plakat med navnene til alle utvekslingselevene som har vært på skolen. :D Ble også bedt om å finne et bilde som kan henge der, noe som kan vise seg å være litt vanskelig, for jeg har ikke tilgang til printer. Vi har printer, men den er begravd i papirer og greier, så jeg vet ikke om den funker. o.o Må spørre senere.

Vertsfamilien spør nesten hver dag om programmet til festivalen, noe jeg ikke har. Folk sier jeg må se på nettsiden, men den er på Japansk og jeg finner det ikke, og ingen kan fortelle meg det heller, virker det som. "se på nettsiden." JFC TROR DU IKKE JEG HAR SJEKKET ALLEREDE!?

Så skulle vi egentlig øve mer, men jeg sa som så at jeg var for sliten. Jeg hadde tenkt til å gå gjennom, men så var Silje ferdig, og de trengte meg jo egentlig ikke, og vi skal øve i morgen også, så da dro jeg bare. Og jeg har virkelig mørke ringer under øynene, jeg la ikke merke til det før jeg kom hjem.

Jeg er sykt sliten og vil bare sove, men det er en god type sliten, føler virkelig jeg har gjort noe! Klokka er 22:05, så skal legge meg. Ha en fin dag/natt/morgen/kveld videre! :D

Så kom tirsdag etter stormen...

Så i dag var i grunn helt vanlig skoledag, den begynte vanlig og fortsatte vanlig, men jeg var glad hele dagen, av en eller annen grunn. Og jeg har ikke kosteplikt lenger, og det er alltid grunn til å feire! ... Bortsett fra at det er full vasking i morgen, da. Igjen. yay...

Det er visst noe kort dag igjen. Jeg tror jeg har begynt å bare godta at jeg aldri kommer til å bli fortalt ting ordentlig, og er vant til å bare flyte med det. Jeg er sikker på at for hvem som helst andre virker det som om jeg har full kontroll på alt jeg gjør hele tiden. Men jeg har faktisk ingen anelse. En dag kommer jeg til å faktisk bry meg... Men i dag er ikke den dagen, sorry life.

Jeg har også kjøpt nye klær, Kommer sikkert til å kaste det meste jeg har i klesskapet hjemme, og mye av det jeg har her kommer jeg ikke til å ta med hjem, med mindre det er komfortabelt, eller jeg tror noen andre vi ha det.

Jeg kan ikke huske å ha veid så lite før. Jeg ser ut som jeg gjorde i 8. Klasse, det er som om jeg har blitt yngre! Jeg kommer ikke over at hendene mine og armene ser helt annerledese ut. Jeg forstår hvordan jeg kunne bruke gensere som ikke går helt ned før, det kunne jeg nemlig ikke i fjord, fordi mage tøyt ut, men jeg kan det nå. Jeg fant ut at klær jeg har hatt lyst på før plutselig er mulige å kjøpe, og stiler jeg aldri kunne bruke er plutselig mulige. Og nå som jeg har fått bygd opp en klessamling selv, så er det hele min stil. Jeg har også kjøpt en gigantisk smykkeboks... Hva det var jeg tenkte der kommer jeg aldri til å finne ut, det er det dummeste jeg har gjort i hele mitt liv. :( Jeg kommer til å måtte bruke en haug med penger på å sende pakker, hvem vet hvor mange kilo det er... Forhåpentligvis får jeg ihvertfall alle klærne med i kofferten. 

Skal gå gjennom greiene jeg har kjøpt senere, akkurat nå har jeg ikke mer å si om i dag, jeg vil bare legge meg. SPISTE SPAGHETTI TIL MIDDAG, THO... Som ikke var spesielt god... Ikke si det til vertsfar, da blir han sikkert lei seg, siden matlaging er hobbyen hans, men han er ikke spesielt flink til det... *skutt fordi jeg er utakknemlig*

OK, det er ikke vondt, det smaker kantinemat, ikke helt som man vil ha det, men fortsatt veldig spiselig. Tror jeg merker det mer i det siste fordi det er det samme hele tiden...

Men yeah, skal legge meg. Blitt lei av å dele ting om meg selv, og da er det ille. God natt! :)

Og lørdag og sønda var jeg... PÅ SKOLEN!?!?

På lørdag var rutinen veldig annerledes fra den er på vanlige lørdager. Først av alt fordi jeg måtte på SKOLEN. Vi holder på med øving og sånt til Hyogensai, eller kulturfestival, hvor vi skal ha skuespill, forresten, og da må jeg selvfølgelig være til stede for å være "Random person som går forbi #2". (Fra og med i dag har jeg faktisk blitt oppgradert IGJEN. Det begynte med at jeg skulle flytte ting mellom scener, så til at jeg bare er statist som går forbi, og nå får jeg mest sannsynlig replikk. YEAH! :D) 

Sånn gikk jeg kledd på lørdag og søndag. Dette var altså før vinden og fuktigheten besteme seg for å myrde håret mitt. Dette er klær jeg hadde med meg, siste gang jeg bruker de på LENGE, vil jeg tro! Har nemlig nye klær! Skal avsløre de nye plaggene etter hvert som dagene går!

Så yeah, som den personen som gikk forbi så fikk ikke jeg gjort så mye at det gjør noe, så jeg endte med å tulle rundt med randome folk istedet, Vi har et bord i den ene scenen som sto framme, siden resten av skuespillerne våre bestemte seg for å komme sent, nesten alle sammen, srsly, så satt vi der og bestemte litt ditt og datt... Og så begynte vi med jenteprat, siden Yumu var den eneste gutten der. Han stakk av rundt da vi begynte å snakke om hvem av guttene jeg syns er kule i klassa, haha. :p

Ikke at det er en hemmelighet, den jeg liker går nemlig ikke i min klasse, og nok folk vet hvem det er nå, og jeg har en følelse av at noen har latt det glippe, for han STIRRER noen ganger. He knows. I know he knows. Og jeg gråter på innsiden. Jeg har fått det spørsmålet så mye i det siste, og det må jo være fordi noen har skytt om at de vet hvem det er. Og for å være ærlig, har jeg litt lyst til at han skal finne det ut, for det er bare 3 måneder igjen, også er jeg borte, så selv om det går veldig galt, så er det ikke så farlig?

Jeg vet det er veldig egoistisk av meg å tenke sånn, og det er også feigt, men om ikke noe annet kan han ha noe å skryte av etter jeg drar. Jeg kommer ikke til å si noe, da... Det er også litt morsomt å se OM de jeg har fortalt det til som slipper opp. JEG HØRTE FORRESTEN AT YUMI SA DET TIL KAWABE. JEG KJENNER IKKE KAWABE ENGANG, HVORDAN VÅGER HUN. (Ikke at det gjør noe, Kawabe er for opptatt med å sove hele tiden til å si det videre uansett. Han er lillebror-grom. xD [GROM - Betyr søt, men kan ikke brukes i sammenhengen hvor du finner noen attraktiv som ordet søt ofte kan bety. En kattunge er grom, små barn er gromme, duden du stirret på på bussen er søt. #HEDMARKSDIALEKT ) Hun hvisket på Japansk, og trodde jeg ikke hørte det og ikke forsto men OH-HO. Jeg hørte det Yumi. Jeg hørte det. I'm keeping an eye on you. ಠ_ಠ Faktisk, alle som vet det. Det vil si, Yumi, Yumi, Yumi, (Populært navn, jfc) Miyu, Midori, Chisa, Airi, Moeko og Silje... I'm watching all of you. ಠ_ಠ And ____, I'm watching you too, but for other reasons. ಠvಠ

HVEM ER DET KRISTIN LIKER? NAGATSUKA? TAKA? SHOU? NOEN HUN ALDRI HAR SNAKKET OM???

HIGH SCHOOL MUSICAL 4: THE JAPAN EXCHANGE, UTGIS KANSKJE I LØPET AV ÅRET, BARE PÅ LOSTNAME KANALEN!

(Det med high school musical er forresten en inside joke. Hele skolen er high school musical sett verdig.)

Så gikk jeg rundt og gjorde... Vel, ingenting, en liten stund, så kom Silje og plaget meg fortalte hva A klassen holdt på med, snakket om en slags festival på Universitetet i Tokyo, og dro meg med for å spise, og vi snakket om den fancye telefonen min, som jeg nå skal kjøpe deksel til, ble offisielt bedt med på den Tokyouniversitetsfestivalsaken, vet ikke helt hva det er, tror det er noe internasjonale greier av noe slag. OH WELL, IT'S AN ADVENTURE. :D

Så stakk de, tror kanskje det var nå vi begynte å ta bilder og slikt av skolen... Det ble også tatt bilder av meg, og det er den eneste dagen på lenge jeg har sett ut som huldra, OG ALT LIGGER PÅ FACEBOOK. Ikke mine, da, siden jeg legger ikke ut så mye på facebook, til alle sin store fortvilelse. Ahahahaha!

Legger det ut sammen med alle festivalbildene. Jeg tok nesten ingen bilder på sportsfestivalen, så nå skal jeg ta MASSE. :D

Men her er da noen bilder fra dagen:

 

Mitt klasserom, sånn det står etter man koster gulvet. Her satt vi alle og gjorde ingenting mens vi ventet på skuespillerne. Og Natsumi! Tok bildet på tull, men det er så eid, så jeg fikk tillatelse til å beholde det. :3

Mitt trofaste limegrønne pennal som jeg kjøpte for 30 kroner på Nille salg! Har hatt det i 2-3 år nå. :D


Dårlig kvalitet, men bilder fra sportsfestivalen. På det øverst til høyre øvde vi på dansingen, og jeg forsto jo ikke en dritt, og det er så tydelig på bildet, jeg dør av det. :p

Sportsfestivalen! Jeg er synlig på ukomfortabelt mange bilder her. Hadde det vært i Norge, hadde jeg ikke vært med engang. I Norge var jeg aldri med når folk tok randome bilder, i Japan er jeg alltid med når folk tar randome bilder. ಠ_ಠ

Le fancy trapp.  

Ze Kumon Kaidan Kokusai Gakuen. KUMON TRAPP INTERNASJONAL SKOLE.

"Don't go into the light!" Det er ikke lys i gangene når det er helg. Er litt skummelt steder hvor det ikke er vindu. c:

Veldig fint lite område rett ved utgangen. Går man forbi kommer man til volleyballbanen og... EN TRAPP SOM GÅR HELE VEGEN NED. AV STEIN. Tenk å falle ned den, det er sånn 7 etasjer rett ned. O_O Er også noen trær som mister kongler eller nøtter eller hva enn det er som jeg har brukt store mengder av en uke for litt siden til å koste opp. Hærlig. Måtte koste i trappa. Flott.

Klokka over inngangen! Elsker den av en eller annen grunn. :D

Tonbi! Det er som en haukemåke. Det er en hauk, men den oppfører seg som en måke.

Sportsområdet i bunnen! Fotballbane, tennisbane, håndballbane og løpebane.

Beach Volleyball bana! Det laget skolen er mest kjent for, de er sterke. Vinner masse, altså. :) Alle i denne klubben er skikkelig brune, men har hvitt rundt øynene på grunn av solbriller. Omvendte vaskebjørner. Ler fortsatt.

Utsikten! Fantastisk.

 

På Søndag var det egentlig bare stress... Jeg skulle egentlig ikke på skolen i det hele tatt, men da må de selvfølgelig ringe å si at jeg må hente permen min som jeg glemte på biblioteket, og istedet for å la den være igjen på biblioteket så tok en bibliotekkar den med hjem, og så var hun syk, og jeg har mye viktig der, så jo før jeg fikk den tilbake jo bedre. -_-

Så da var det opp 6 for å få tak i permen før kor, som begynner 10, og just my luck var hun kjerringa for sen, så jeg måtte dra og komme tilbake etter kor, og da måtte jeg vente litt til, og jeg var utslitt, så gikk jeg til klasserommet, hvor Silje plutselig var, pluss Moeko og han jeg liker, snakket med de litt, og jeg var så stresset da, og trøtt.

Etter det ble jeg med til Silje, for om jeg dro hjem hadde jeg bare sovnet, og jeg vet at det ikke går an å sove bort mer tid.

Dro hjem til før 17, tar ikke sjansen på å komme hjem senere enn jeg sier, har ingen måter å kontakte folk på utenfor, så det er litt skummelt om de bekymrer seg. O_O Om jeg hører "Prøv å gjør bare littegrann mer enn ditt beste." en gang til kommer jeg til å hoppe foran toget, eller dytte noen andre foran, jfc. (Jeg mener ikke det alvorlig, naturligvis, hadde aldri gjort noe sånt o.o)

Så gjorde jeg ingenting resten av dagen, og på mandag var været forferdelig, så jeg gjorde ingenting da heller, men det gjorde ingen andre i huset heller, så da var det OK. 

OG DET VAR TYFON IGJEN, OG DENNE GANGEN KNIRKET FAKTISK VEGGEN INNE PÅ ROMMET! Det var litt skummelt i begynnelsen, men etter et par minutter var det mindre skummelt og mer at jeg ville at det sulle være stille, det var midt på natta, og den klarte ikke engang vente til i dag, tirsdag, og vi hadde fri på mandag uansett. Du failet, tyfon. Den var sterkere, men det regnet mindre enn forrige gang. Det var bare bråkete vind, i grunn. Var ikke så mange varsler, heller, siden det var på natta.

Innen det var morgen i dag, var det borte... Så begynte i dag...

Se neste innlegg!

Forrige Fredag: "Jik-ken. Jikken. JIKKEN. It means experiment!" :D

Så jeg skrev egentlig et veldig fint innlegg tidlig på lørdag når jeg fortsatt husket det, men det var på telefonen, og det klarte selvfølgelig telefonen å slette... SÅ DA FÅR VI TA DET PÅ NYTT.

Jeg skal ikke snakke om hele fredag, bare den siste timen. Den siste timen har vi nemlig Chemistry på laben, som vil si at vi gjør eksperimenter. Vi har akkurat byttet plass, så jeg sitter ved en ny gruppe. Vi satt etter nummere før, så jeg satt med Sumire, Saya og Midori... La meg tegne en stygg liten sak på paint om hvordan det med seter funket første gang, andre gang var det randomt, så ikke forvent at jeg skal tegne det, bare nei.

Eyy, jeg tar tilbake det jeg sa om stygg, den ble faktisk ganske bra. WOOP. :p

Jeg er egentlig nummer 41 i klassen, men nummer 4 har vært borte fra begynnelsen, så jeg tar plassen hennes når det er stteordning. Det morsomme med det er at det går i alfabetisk rekkefølge, så om jeg faktisk VAR ordentlig medlem av klassen, så hadde jeg vært nummer 4 uansett! :o

Så sitter jeg på den plassen der det står 25, på 26 sitter Asumi, 17 sitter Shou og på 18 sitter Moeko. Forresten, for å falle litt av sporet, er det veldig gøy å tenke på hvor like Norske og Japanske etternavn er. Mitt etternavn er Brubakken, og for eksempel de jeg sitter med her er Lillevest, Gamleelv og... Jeg vet ikke hva navnet til hun siste betyr... -_- Jeg skal ta et innlegg om det senere, oversette alle sine navn til norsk. hohohohoho

Men ja, skulle faktisk egentlig sitte med Nagatsuka, Higashi og Iwakuma, på samme bord som jeg satt før, men jeg er ikke like komfortabel med de, så jeg sa snek opp til læreren å sa at det ikke fins noen nummer 41. MUHAHAHAHA. Men seriøst, med Nagatsuka og Higashi på samme bord hadde ikke jeg klart å følge med i timen engang. Jeg hadde fått noe til å eksplodere. Det er serious business, vi har til og med labfrakker og vernebriller fordi det kan være farlig. Noen bruker også munnbind. Med andre ord, folk går til kjemitimen og ser ut som tannleger og skadedyrutryddere. YEAH.

Men så, tilbake til poenget. Denne timen ble veldig fort morsom, ikke fordi vi hadde eksperiment om å gjøre vanlig glass om til speil ved hjelp av kjemikalier, ekstremt interessant, men fordi Asumi absolutt skulle forklare meg hva alt er, og tvang meg til å gjenta det hun as på Japansk. Jeg sverger, jeg kommer aldri til å glemme at forsøk på japansk er "jikken". ALDRI. Det er for øyeblikket tirsdag, og vi ler fortsatt av det.

Asumi bestemte seg så for å gi meg en "tour" av ting rundt der, og fortalte meg hva ting er. Jeg vet jo hva det er, jeg har hatt forsøk på skolen før. Gasnke sikker på at Asumi visste det også. Etter hvert ble det nesten en lek av det, og hun plukket opp randome ting å forklarte meg hva det brukes til. Og jeg følte meg som en toåring som nettopp begynte å lære hvordan man snakker, jfc.

Og selvfølgelig måtte vi jo hente kjemikaliene vi skulle bruke ut av større flasker, og som asgt er jeg 2, så jeg fikk bare ta vann, og vi skulle bruke en sånn skvisegreie så man kan dryppe ting, og hun forklarte hvordan den funker og var helt sånn "så prøver du!" Og alle som sto rundt lo jo som svarte, for JEG ER JO IKKE 2 JEG VET HVORDAN MAN GJØR DETTE, OKAI.

Jeg skulle ha 12 dråper vann, og Asumi, Moeko og Higashi (som sto i kø for å hente vann) begynte å telle sånn "one... two... three..." Og etter det kom til tolv fikk jeg applaus... Jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv, herregud. Men det var morsomt på samme tid, og det er litt fint å komme godt nok overens med klassa til at så mange kan tulle med at du ikke forstår noe. :p

 

Så det var Fredag... Jeg har ikke noe annet å gjøre i dag, så jeg skal oppdatere masse. UNNSKYLD! Men sånn er livet sin gang, noen ganger oppdaterer man ikke, andre ganger oppdaterer man kjempemye. Så, da sees vi neste innlegg? :D

 

Stress og Utslitning

I dag har jeg lyst til å ta opp litt av den mørke siden med det å være her. De små tingene som i grunn ikke er så ille, men jeg merker begynner å bygge seg opp nå. Ting jeg ikke har tenkt over som kanskje ikke er akkurat helt som de skal være.

Skolen er fantastisk, nå som jeg er vant til den. Jeg vet hvem folk er, jeg har min gruppe med venner og halvbekjente, og jeg trenger aldri å sitte for meg selv med mindre jeg vil det, noe jeg merker er fint en gang i blant, jeg vet hvor alle klasserommene er, og jeg går meg aldri bort lenger, og er aldri for sen. Jeg trenger ikke noen til å vise meg hvor klasserom er, heller. Det er en rutine jeg har falt inn i... Men ikke nødvendigvis en rutine jeg liker.

Jeg hadde ekstremt mye fravær i Norge, fordi jeg rett og slett ikke hadde lyst til å dra på skolen. I Japan har jeg vært stålsett på å absolutt ikke være borte med mindre det er ille, og når det først ble ille så gikk det jo rett i vasken, og nå drar jeg på skolen selv om det er ille. Har jeg ikke feber eller kaster opp, drar jeg, ikke noe snakk om det. Selv den forrige fredagen måtte vertsmor bruke lang tid på å overbevise meg om at det var bedre å bli hjemme. Men nå har jeg den viljen til å dra på norsk skole som jeg manglet før. Jeg har merket hvor fint det er å kunne følge med, stille spørsmål og ta notater, bare å slippe å sitte der å kikke på klokka hvert 5. minutt uten noe å gjøre.

Folk sier at jeg burde prøve litt mer for å gjøre mitt beste, og hver gang jeg hører det synker viljen til å gjøre akkurat det littegrann mer. Det har vært så mange forventninger hele vegen, usannsynlige forventninger som jeg ikke har klart å leve opp til. Ting jeg prøver å fortelle vertsfamilien, men de børster det av hver gang jeg prøver å snakke alvorlig. Jeg blir ikke på noen måte tatt seriøst her.

Jeg har sagt mange ganger at Japan er så motsatt Norge som det kan bli, og her er enda et eksempel på det. Når man er 16-17 år i Norge, og selv før det, blir man sett på som voksen. En person som kan tenke selv og har sine egne meninger og vet selv hva som er best for seg selv. I Japan, derimot, er du fortsatt et barn som ikke vet noe om verden. De eldre vet aldri bedre enn deg, og de bruker kulturen som unnskyldning til å kunne se ned på de som er yngre. Du tror kanskje jeg overdriver, men nei, det er akkurat det de gjør. Likestilling er umulig her, siden alder og kjønn blir lagt så stor vekt på.

Selv i Norge er jeg av den typen som liker å finne vegene selv. Jeg liker å ta mine egne valg uten å måtte spørre om råd, det er ingenting jeg hater mer enn når folk forteller meg hvordan det er meningen at jeg skal gjøre ting, når jeg selv mener jeg har gjort det bra nok. Det er vel noe som sitter igjen fra jeg var liten. Jeg husker så godt at jeg gjorde så mye og prøvde så hardt, men jeg var aldri bra nok. Det er en konstant vekt på skuldrene som ikke burde være der. Hva skjedde med hele "Det viktigste er at du nyter året!" greia de fortalte oss på begynnelsen? I det siste virker det som om det bare er stress med at jeg må lære mer av språket og gjøre mer.

For å være ærlig, så er ikke alt så fint som jeg får det til å høres ut her. Jeg tar i grunn bare med det koselige, det som jeg har lyst til å huske, rett og slett fordi det er det denne siden er her for, for at jeg skal kunne komme tilbake om noen år og lese det igjen for å huske hvordan det var. Jeg skriver ikke for noen andre, jeg skriver for meg selv, som er grunnen til at jeg aldri holder tilbake på dumme spøker og referanser som sikkert ingen forstår. Hvor mange ganger har jeg ikke brukt uttrykkene *bricked*, JFC eller tho, selv om jeg vet at de fleste sikkert ikke har noen anelse om hva det står for og hvilken historie det har?

Jeg er utslitt akkurat nå. Det begynner å bli tyngre å puste. Jeg føler meg nesten kvalm. Det er som om kroppen min selv går imot hele Japan akkurat nå. Jeg teller ned dagene til jeg skal hjem, det er som et neonskilt i bakhodet som lyser opp at det er 94 dager igjen. Jeg VET at i morgen er det nøyaktig 3 måneder igjen. Jeg trøster meg selv med at tiden går fort, og selv om jeg vil hjem, så vil jeg jo ikke dra fra alle folkene her.

Det er så vanskelig å forklare. Jeg sa det mange ganger før jeg dro: "Jeg vil heller angre på at jeg dro enn å angre på at jeg ikke gjorde det." Og jeg står for det. I det siste har jeg nemlig begynt å angre på det. Jeg tenker ofte at det kanskje hadde vært bedre om jeg aldri dro. For jeg har møtt mange fantastiske folk som jeg ikke vil dra ifra, jeg har mange minner fra dette stedet og jeg vet jeg kommer til å savne alt... Så noen ganger tenker jeg at det kanskje hadde vært bedre om jeg aldri visste om det. At jeg aldri møtte disse folkene. At jeg aldri så dette stedet. For da hadde jeg ikke savnet noe. Livet hadde bare fortsatt som det gjorde før.

Jeg vet at når jeg kommer tilbake til Norge kommer det aldri til å bli som det var før. Jeg har forandret holdning til så mange forskjellige ting, jeg merker det når jeg snakker til fremmede at hele personligheten min er annerledes. Dette er ikke nødvendigvis en negativ ting... Men det føles som om jeg har blitt tvingt inn i det. Det er ikke en god følelse når man smiler til alle, og en stemme i hodet er fullt klar over at du smiler falskt. Jeg har aldri gjort det, jeg smiler alltid kun når jeg er glad eller noe er morsomt. Det er grunn til at folk mener jeg ser sur ut.

Jeg vet ikke, jeg føler at jeg har blitt dratt inn i systemet som jeg selv nå mener er feil. Dette systemet hvor man sjuler det man egentlig føler.

Jeg savner det å kunne si hva jeg mener hele tiden, uten å være redd for at det får følger. Det å kunne gjøre hva jeg vil uten at noen mener det er feil, for det er det som er normalen. Jeg føler meg som en fugl under vann, jeg forstår at jeg bare må se på det fiskene gjør og følge det, jeg vet hva det er meningen jeg skal gjøre, men jeg får det ikke til ordentlig. Men det føles ikke riktig, på en måte. Jeg kommer aldri til å kunne svømme så lett som de gjør. Jeg vil bare tilbake til lufta, hvor jeg kan fly fritt uten å tenke over det, slippe å lure på om det jeg gjør er riktig eller ikke, for alt kommer naturlig.

Jeg er utslitt. I det siste har jeg ofte tenkt det at jeg vil hjem, men samtidig har jeg ikke lyst til å gi opp. Jeg føler også at det ikke er riktig av meg å gi opp over så lite, når jeg vet at så mange har holdt ut gjennom mye værre.

Og jeg vet at 3 måneder går fort. Det føles jo som i går når 3 måneder hadde gått og det var 7 igjen. Det føles som i går at sommerferien tok slutt, men det har allerede gått over 1 måned. Det går fort. Jeg vet at denne uken bare går sakte fordi jeg tenker for mye. Jeg vet at jeg bare må puste dypt inn og akseptere at jeg må vente.

Jeg har alltid vært tolmodig. Jeg har alltid holdt ut. Dette er ikke en situasjon jeg ikke er kjent med.

Tiden går sakte for den som tenker. Tiden forsvinner for den som lar være.

Så hva gjør man når man vil ta vare på tiden man har, men helst vil at den skal gå? Man må vente. Man må lære å gå før man kan løpe.

Så jeg vile i grunn bare får dette unna. Jeg har ikke tenkt til å gi opp ennå, men jeg vil ikke at folk skal tro det er kjempelett, heller. Jeg vil helst ikke glemme at det var vanskelig. Jeg kommer til å være stolt av meg selv når jeg kommer meg gjennom det. Jeg vil ikke være den som dro hjem tidlig. Jeg vil være en av de med en fantastisk historie å fortelle når jeg kommer tilbake. Jeg ville være en av de som holdt ut. Så det skal jeg gjøre. 

Takk for meg, for i dag. ^_^

 

Hverdagen Tirsdag

I dag har det ikke skjedd så mye. Dro på skolen som vanlig, naturligvis, og skoledagen gikk som den vanligvis gjør. Så la oss ta litt om hvordan tirsdag i A-uken går!

Først av alt har jeg OC engelsk med 3C og 3D, som i grunn er helt greit, sånn rent bortsett fra at jeg er andreår high school elev som går første året på high school og nå og da er i 10. klasse engelsktimer. De gjør kryssord. KRYSSORD. D:

De gjør også en sak på begynnelsen av timen hvor læreren skriver opp noen bokstaver på tavla (sånn: b______ & c_____ is g_______) og man lytter til en tekst og fyller inn det blanke. Og en i den klassa som heter Rei klarer aldri å ta det seriøst, noe jeg ikke burde innrømme at er morsomt, men det er det. I dag spurte læreren hva c_______ kunne være, som var convection, som er damp som  blir til væske igjen...

Læreren spurte som så: "And this c stands for...?" Og Rei ropte ut "Constipation!" Og barnslig som jeg er, lo jeg av det. Læreren også, for den saks skyld. Jeg burde kanskje nevne at vi har den mest useriøse læreren jeg noen gang har vært borti i de timene. Ikke useriøs som at han ikke tar det han gjør seriøst, han er flink lærer, men useriøs i den forstand at han tuller mye og lar elevene tulle mye også. Og det funker jo fint, de er sykt gode i engelsk!

Etter det var det physics, hvor vi byttet plasser, vi sitter tre og tre på et bord, så nå sitter jeg ikke mellom Takumi og Hara lenger, heldigvis, det er sykt ukomfortabelt å sitte i midten, og sitter nå med Chisa og Hyugo, hvor jeg sitter lengst bort til høyre.

PLUSS jeg har Nagatsuka, Yumi og Takumi foran. Så jeg sitter altså med to folk som snakker til meg hele tiden, den eneste personen i klassa som kan engelsk, og personen fra svømmeklubben, som jeg er mer og mer involvert med i det siste. Altså klubben, ikke personen. Det er koselig! Nå blir ikke fysikk så kjedelig, heller!

Etter det var det A matte. Forstår ikke det, kommer heller aldri til å trenge å forstå det med utdanningen jeg tar hjemme, så legger ikke så mye vekt på de timene at det gjør noe. Jeg gjør det jeg kan, da... (Som er ingenting, har Kumon tekst for å ha noe å gjøre...)

Så Japansk... Og for å være ærlig, jeg begynner å bli litt småirritert på at læreren sitter og småsover mens jeg løser oppgaver. Vi har også begynt med en bok jeg har kjøpt selv. Med andre ord, kunne jeg hatt selvstudie og vært like produktiv, om ikke mer, for jeg hadde kunnet gjøre det på min måte. Og det kan umulig være akseptabelt at LÆREREN sovner i timene? Uff...

Så er det P.E, som er judo. Det er faktisk veldig interessant, men jeg er egentlig glad for at jeg ikke deltar lenger... Det er en del grep som jentene protesterte mot. Det er ikke sånn at jentene går mot gutta, og det er ikke så ille når det er mellom jenter, men forstår at det er ukomfortabelt når en person skal holde deg i bakken, en arm mellom beina og den andre over brystet. -_-

Så tilbake til homeroom, en kort time der, jeg har cleaning duty i klasserommet denne uka, så måtte gjøre det, så skulle vi øve til skuespill, noe jeg egentlig ikke trenger å være med på, siden jeg ikke er med i selve skuespillet, men jaja.

Det var like greit, for det varte lenge, og jeg kom ikke hjem før 17:55... Da jeg fant ut at jeg faktisk hadde glemt husnøkkelen. Ahahahaha... Uff da. Men jeg fant fort ut at jeg hadde internettsignal utenfor døra, og telefonbatteriet var nesten fullt. Så jeg gjorde det eneste logiske: Jeg gikk og kjøpte en kartong iskaffe, satte meg på trappa med mobilen i hånden og ventet... Noe som gikk ille utover de jeg har på snapchat. oops. □_□

Etter en time, som gikk veldig fort, det var i grunn ikke så ukomfortabelt å sitte der utenfor døra, kom vertssøsteren min hjem og låste opp. YAAAAY!

Hadde yasai itame til middag, med is til dessert. Life is good.

En ting som er litt merkelig er at jeg lever på sukker halvparten av tiden, men allikevel faller kiloene av som løvetannfrø. Jeg tror jeg må se litt nærmere på hvorfor det skjer, for det går kanskje litt for fort ned... o_o

Det er snart midnatt her, så med det sier jeg takk for i dag. Men la meg dele noen av dagen snapchat hendelser med deg! :D

Jeg burde åpenbart ikke ha lov til å ha snapchat... -_-

Det værste er at jeg sendte masse... Jeg lagret bare de jeg faktisk tegnet på. :p

Menjaja, da sier jeg godnatt. ^^

Etter tyfonen...

Så fra i går og ut halve dagen i dag har det vært full tyfon. Det er den 4. tyfonen jeg har hørt om, og den 2. som treffer rett på. I går var det typisk regnværsdag, virket ikke så ille, men i dag kunne man ikke gå ut døra en gang!

I går var det litt stress med tanke på at jeg ikke visste om det kom til å være skole i dag eller ikke. Jeg stresset med det i omtrent 10 minutter før jeg fant ut at ingen andre visste det heller. Oh, ok. Men de fleste sa at jeg kunne like greit gå ut ifra at det ikke var noen skole, så jeg gjorde akkurat det.

Klokka 06:17, nøyaktig, jeg sjekket klokka da, ringte læreren min og sa at jeg hadde fri fra skolen, så dagen startet i grunn flott! Jeg hadde tenkt til å sove skikkelig lenge, men det viste seg å være umulig, fordi lyden av vinden og regnet bråket skikkelig. Det var også en bil som kjørte rundt og ba folk holde seg innendørs rundt den værste perioden.

Vi brukte hele dagen på å rydde, som er akkurat like spennende som det høres ut, og jeg fant ut, til min skrekk, at det er et edderkopprede under skrivebordet mitt. Og ikke bare vanlige edderkopper, neida, det er selvfølgelig sånne som hopper. Jeg har vanligvis ikke så store problemer med edderkopper, men det er noe med når de bare hopper fra bordflate og opp på veggen og tilbake igjen som bare... Nei. Nope. Brenn de, sier jeg, brenn de. ... Eller spray de med insektspray, som vi gjorde.

Tror klokka var rundt 2 om dagen da det værste endelig tok slutt, og det gikk ikke lang tid før det klarnet opp helt og det ble solskinn! Og siden vertsmor jobber på universitet og både jeg og Yumi hadde skolefri, bestemte vi oss for å dra ut. Og det var nesten folketomt, og det er første gangen jeg har sett det så lenge jeg har bodd her! Selv på regnværsdager kan man være sikker på at Komachi-dori er stappfull av folk. Det var et fint avbrekk!

Mens vi gikk var det lett å se at mange butikker hadde det ille. Vi bestemte oss for å dra til Starbucks, siden den mest sannsynligvis var åpen, og på vegen så vi en butikk hvor de måtte ta ut teppet som lå på gulvet fordi det hadde regnet inn. o.o

Så dro vi på Starbucks, noe jeg har funnet ut at jeg gjør ganske ofte uten å tenke på det, og det er litt merkelig, for ingenting der er spesielt godt. Det er bare en sånn naturlig ting når man drar hjem med folk og ikke vil si hade, og siden det er Starbucks på stasjonen, så går vi ofte dit. Men det er den i Ofuna, denne gangen var det den rett utenfor Kamakura stasjon, som nettopp har blitt oppusset. Så vi drakk kaffe og spiste lunsj, om cinnamon roll telles som lunsj, hvem vet. Har funnet ut at av alle tingene de har liker jeg White Mocha mest. Det smaker sjokolademelk med kaffe, i grunn, som passer meg utmerket. ^_^

Etter det handlet vi inne på Tokyuu Store, som er et digert tårn med forskjellige butikker, det er for eksempel to dagligvare butikker, en brillebutikk, en klesbutikk eller to, og som vanlig er øverste etasje Daiso, som det også er på veldig mange andre slike sentre. I dag handlet vi bare dagligvarer.

Her er et bilde av Kamakura etter at tyfonen tok slutt!

Vi skulle også egentlig til en "crafts shop", men den var stengt, så vi dro på en bokbutikk istedet, hvor jeg har vært mange ganger. Jeg liker å tegne og skrive, så billige office supplies er en av tingene jeg mest sannsynligvis kommer til å hamstre før jeg drar...

Da vi var på veg hjem, gikk vi forbi au shop, som er et mobilseleskap, og det så ut som om de virkelig hadde gått gjennom en del med tyfonen. Alle møblene og det sto utenfor mens de prøvde å få ut alt vannet som var inne. Uff...

Vi gikk så inn i en handklebutikk, hvor de selger handkler fra Frankrike elns... Vet ikke på hvilken måte handkler fra Frankrike er bedre enn vanlige handkler, men... Jaja. De selger også ananasting, som ice candy og juice. Litt av en blanding. De har også en vask inne, så du kan teste handkler. Det er ganske fancy, om du spør meg.

Bare se på den vasken. Den er fabulous.

Det værste med alt dette er at det faktisk er enda en stor tyfon på veg akkurat nå, som kommer til å treffe om omtrent en uke. Men det blir på tirsdag, så mer skolefri, forhåpentligvis!

Komachi-dori~ Er så glad for at jeg fikk vertsfamilie akkurat her! :D

Da vi kom hjem bestemte jeg meg for å finne ut hvor mange kanji jeg kan, for hvorfor ikke, og jeg kan faktisk nøyaktig 314 kanji, som overrasket meg litt. (Det er bare det at jeg bare kan de ubrukelige som ikke kommer fram i hverdagssituasjoner. TT_TT) Det tok omtrent 2 timer, tror jeg. Jeg kastet bort to timer på å telle. -_-

Etter det bestemte vertsmor seg for å lære meg å lage curry, noe som er veldig lett, fant jeg ut. Basically så kapper man opp en løk i forsovet store biter, så skreller man to poteter (vertsmor ble imponert over hvor flink jeg er til å skrelle poteter, #NordmannSkills ), skrelle gulrot, begynne å varme løken i en kasserolle til den blir blank, kappe opp resten, ha kjøtt oppi sammen med løken til det blir varmt, så slenge opp i resten og ha oppi vann, så la alt koke i 15 minutter før man har oppi sånne currykuber. Woop, så har man Japansk curry! Sleng det oppå litt ris, så har man Curry Rice!

Så spiste vi, og etter det satt vi og snakket en liten stund, og så gikk jeg for å skrive dette, med den lille tiden jeg har til å bruke datamaskinen.

I morgen er det skole igjen, men jeg har egentlig bare lette fag. Skal også spørre om det er mulig å droppe noen fag i morgen, for jeg har allerede hatt alle mattetimene jeg trenger og MER, og de puttet meg so selvfølgelig i den smarte klassa hvor vi har R2 matte og greier, og den litt mindre vanskelige, hvor det fortsatt er T-matte for VG2 nivå. Jeg hadde P-matte i Norge, og jeg slet med det. ;_; Matte her er tortur. Virkelig.

Jeg har også bestemt for å bare bli ferdig med level B i Kumon og så legge mer vekt på kanji. Jeg er 100% done med setninger som: "Blomstene blomstret" og "Han går nå ut døra" For man bruker de aldri! Altså, om noen går ut døra, har du noen gang hørt noen annonsere at det skjer? -_-

Sykdom og mygg, og mygg med sykdom

Jeg er sikker på at en del har fått med seg all den indirekte klagingen min på været, og jeg vet jeg ikke er den eneste, har lest det fra MANGE av utvekslingselevene som er her fra Nord Europa: Det er for varmt til å være oktober! Som Silje så fint sa det: "Hvor er høsten!?" I går var det faktisk hele 29 grader. La meg gjenta: Den 3. oktober var det 29 grader!

Været går så opp og ned hele tiden, det er helt logisk å ha på varme klær om morgenen og helt logisk å dra på stranda senere på dagen. Vel, etter norsk logikk, i Japan slutter folk å svømme når sesongen er over, samme hvor varmt det er. I Norge hopper man i sjøen så fort isen er borte og slutter ikke før det er frost på bakken. Disse temperaturforkjellene tok sin toll på meg, noe jeg var forberedt på og har prøvd å kledd meg varmt for å unngå det, men neida, jeg er forskjølet. På fredag så jeg så dårlig ut at vertsmor nektet meg ut døra, selv om jeg var hardt innstilt på å dra på skolen, etter alt som skjedde forrige gang.

Men ja, etter en liten krangel med vertsmor, ble jeg altså hjemme. Sov bort omtrent hele dagen, våknet igjen når vertsmor og Yumi kom hjem, spiste litt (gyoza, shumai og salat, typisk men god mat) og snakket litt, fikk medisin og vitamin C pulver med sitronsmak og gikk og la meg igjen. Og herregud så varmt det var. "Jeg var helt ødelagt." som mamma ville ha sagt. ;p

Vitaminpulver overrasket meg faktisk litt. Jeg har sett det i både japanske og koreanske serier, både i drama og variety, men ble fortsatt litt overrasket når de dro den fram og ba meg spise det. Minnet litt om hockeypulver i tekstur og smakte ekstremt surt. Kommer nok ikke til å gjenta den... Men jeg skal passe på å kjøpe litt som jeg kan ta med til Norge så resten kan prøve. Den pakka blir gøy å åpne med familien! Alle de forferdelige tingene jeg har smakt her skal de hjemme få smake også. MUHAHAHA *HOST.HOST*

Er fortsatt ikke helt bra, klokka er snart 16 og jeg har ikke spist, tanken på mat gjør meg kvalm. ,_, Håper på at det er bedre i morgen, for jeg SKAL på skolen på mandag. OH, nå har jeg en unnskyldning til å prøve sånn munnbind! :o Dette skjer, samme om jeg er frisk eller ikke. (Ser det på den lyse siden, her!)

Var faktisk litt redd når jeg merket at jeg var syk, for jeg ble nemlig stukket av mygg dagen før, og ikke en vanlig mygg, men en aedes mygg, som tilfeldigvis holder til rundt skolen, og tilfeldigvis sprer dengue feber, som tilfeldigvis har en utspredning i Japan akkurat nå, for første gang på 70 år. Og jeg hadde tilfeldigvis feber og pusteproblemer, som er HELE 2 MATCHENE SYMPTOMER. Kan tro jeg var bekymret! Men det var jo selvfølgelig ikke det, og pusteproblemene merker jeg ikke noe til i dag. Phew!

Jeg burde egentlig ha tenkt langt nok til at jeg begynte å bli syk rundt klokka 19 samme dag, og at det sikkert tar lengre tid før man blir syk etter at man blir smittet, men uansett.

Mens jeg er inne på mygg, så har Japan de søte grå myggene også, naturligvis. Og ja, jeg sa søte grå. Når man sammenligner de grå sine stikk, som jeg vanligvis opplever som et rødt merke som hever seg om man klør på det, men forsvinner om man lar det være i fre, er stikkene til myggene utenfor skolen helt forferdelige. Vi snakker enorm heving som klør uansett hva man gjør, og som forblir der til man føler seg gal. Er glad det ikke er mygg akkurat i byområdene... Det samme kan ikke vli sagt om enorme edderkopper, da, uheldigvis. De ser jeg oftere enn jeg hadde ønsket. Jeg ser de en gang u uka. Jeg ønsker å se dem... Vel, aldri. ;_;

Forresten, jeg visste faktisk ikke at det fantes flere typer mygg. Når jeg tenker over det så er vel det en selvfølge, hva slags inesktart fins det ikke flere typer av? Hva slgs art i det hele tatt, for den saks skyld. Oh well, de er hvertfall ikke så ille som knott. DER har vi noe som hever seg og forblir og klør så man vil kappe av hva enn bittet er på. Noe jeg absolutt ikke savner hjemmefra. o.o ... Vi har sikkert forskjellige arter av den også... Jeg vedder på at hva enn som holder til å gresset der jeg bor er den verste. Om det ikke er det vil jeg ikke vite hva det andre er. -_-

 

SE PÅ DEN STYGGE SAKEN DER. UGH. D:

Første store edderkoppen jeg har sett i mitt liv, bortsett fra de i dyrehagen, men de telles ikke. Det er en huntsman spider, og er ikke farlige. Det vil si at man ikke dør om de biter, gjør sikkert fortsatt veldig vondt. ._. Ser disse hele tiden, for det meste løpende vekk. De er redde for mennesker! Søtere enn kingelor, sier nå jeg. haha :p

Forresten, takk gud for at jeg har smertestillende her, for jeg aner ikke hva jeg skulle ha kjøpt. Hmm, burde se om det er mulig å gå gjennom en "drugstore" butikk senere. Er det noe folk hadde vært interesserte i å se? Overlook over for eksempel dagligvare butikker og sånt? :)

200 dager passert, 100 dager igjen, tanker om hjemme?

I dag startet jeg dagen som vanlig, gjorde klar til å dra på skolen, og dro helt til bussholderplassen... Hvor jeg fant ut at vi hadde fri i dag. Så da bar det hjem, og jeg har brukt nesten hele dagen på å jobbe med de fine bøkene jeg har kjøpt, og jeg kan nå trygt si at det med Kumon arkene er tull. De var hjelpsomme opp til level 2A, men nå er jeg på B og har ikke lært noe som helst nytt. Har nå Genki bøkene som mange har foreslått, og som jeg nå også vil foreslå. Folkene som lagde den har også en bok med kanji, og vil også anbefale den boka. Har lært mer kanji de to siste dagene enn jeg har gjort hele oppholdet, og det sier litt!

Været er forferdelig i dag, og det er visst en tyfon på veg... Igjen. Det er sånn... hva, den tredje? Fjerde? som har kommet i år. Har ikke vært noe stort, heldigvis. Det har også ikke vært noen større jordskjelv siden det første jeg faktisk merket. Men det er VELDIG mange små i det siste, som er litt bekymringsverdig. Annet enn det, så ingenting. Det er alt av oppdateringer for i dag.

For å snakke om noe annet, bestemte jeg meg endelig i dag for å se hvor mange dager jeg har vært her. Sjekket også hvor mange dager oppholdet er på og hvor mye som har gått i samme slengen, bare for å bli ekstremt overrasket.

Oppholdet på 10 måneder er 300 dager. Fra og med i dag har 199 dager passert. Det vil si det er 101 igjen. I morgen er det altså nøyaktig 100 dager igjen til jeg drar. Om to dager nøyaktig 100 dager igjen til jeg er hjemme. Jeg er omtrent nøyaktig 2/3 ferdig med hele utvekslingsåret, noe som er helt utrolig å tenke på.

Jeg må si at i det siste har jeg merket hvor sliten jeg egentlig er. Jeg har glad hele tiden i det siste, ikke misforstå, og jeg har absolutt ikke hjemlengsel, men jeg begynner å merke at jeg i grunn er litt lei av Japan akkurat nå. At jeg har fått litt nok av det som er å se, fått nok av å prøve å forstå, fått nok av å måtte være der og oppleve ting hver dag.

Det er i grunn ikke en så negativ følelse som det høres ut. Det er bare noe som sitter dypt inne som begynner å gnage, som et lite barn som begynner å klage på å ville hjem og sakte begynner å klage høyere.

Det er nok et godt eksempel på det. Et barn som blir med på besøk til et hus med andre barn og har lekt hele dagen, og er ikke ferdig med å leke heller, men plutselig stiller spørsmålet "når skal vi hjem?".

Tenker bare det skal bli godt å komme hjem til kulturen man har vokst opp med, å kunne bli forstått istedet for å måtte forstå hele tiden.

Sånne små ting, som at jeg vil gå en tur, men jeg vil ikke gå en tur her, jeg vil gå en tur hjemme. Jeg vil se flere trær, men jeg vil ikke se denne typen trær, jeg vil se et bjørketre. Jeg er sulten, men jeg har ikke lyst på japansk mat, jeg vil ha norsk mat... Eller, ikke mat fra norge, savner ikke fårikål så mye at det gjør noe, men heller ting man spiser i norge. Taco, pizza, lasagne, pølse og lompe, wok, spaghetti, kebab, kyllingsalat, pommes frites, hjemmelagde hamburgere, grillmat, lapskaus, ja til og med de rare tingene som høres ekle ut, fersk suppe (grønnsaksuppe med klubb) og høne i sursøt saus... Det å ikke måtte tenke på hva som er riktig og galt og hvordan man skal gjøre det og det, for det er rutine uansett, du vet det allerede.

Og ikke for å klage, eller kanskje litt for å klage, men jeg mener det ikke vondt, vertsfamilien min har ikke akkurat veldig variert kosthold. Du har kyllingsuppe en dag, kjøtt og yasai itame den neste, nudler med yasai itame den neste, fisk og ris og yasai itame etter det, så curry rice, så sånne kalde nudler jeg ikke helt vet hva heter, så oyakodon eller katsudon, så har vi kjøtt og yasai itame igjen. Og alt kommer med en bolle med ris og en bolle salat, som består av kinakål, agurk, grønn paprika og hvis man er heldig, litt tomat. Hver dag. Og det går rundt og rundt. Også sånne spesilanledningsretter som sashimi og sukiyaki, men tar ikke med de av samme grunn til at jeg ikke sier jeg savner julemiddag og fancy restaurantmat. Det er sjeldent.

Har ikke appetitt her i det hele tatt. Har aldri spist mer enn en prosjon, til vanlig. Unntaket er sukiyaki, for skal man først spise sukiyaki skal man spise masse, for de lager så mye. Det er noe jeg må prøve å lage hjemme, tror jeg. :p

Men selv om jeg er litt lei, vet jeg at det første jeg skal tvinge mamma til å kjøpe når jeg kommer hjem er riskoker. Vi trenger det. Definitvt. Hadde vi hatt riskoker hadde vi aldri hatt restematsproblemer, man kunne bare ha kokt ris og spist alt med ris. Og selvøflgelig har de sånn hold varm funksjon, så man slipper å tenke på at man kaster bort mat o det blir for mye, man kan bare la det stå og spise det dagen etter. Det er fantastisk. #RiskornFrelst

Skal avslutte her med et lite siste: jeg må kaste halvparten av klærne jeg kom hit med. Jeg har kun to brukbare bukser igjen, to t-skjorter og 5 gensere. siden jeg fikk mamma til å sende... Saken er bare det at jeg spurte om t-skjorter, og fikk vintergensere istedet. Det er for varmt å bruke vintergensere, selv om det er oktober. Det er shorts og t-skjortevær fortsatt. :/ Har kjøpt noen småting her og der, og jeg har sett mye fint... Men japanske klær, har jeg funnet ut, er ofte litt for stramme over brystet og rumpa. #thestruggleisreal jeg sliter litt med dette. Så langt har ingen lagt merke til at jeg bytter mellom de samme to buksene hele tiden... Tror jeg. <_<

Alt er for stort, men alt er for smått. TT_TT

Det er nok tidlige tegn på hjemlengsel

Liten oppdatering

Jeg har i grunn ikke så mye nytt å snakke om. De tre lange ukene på biblioteket har endelig tatt slutt. I forrige uke hadde jeg og Silje framlegg om Norge, noe alle sier var veldig bra, selv om vi begge i grunn er enig om det ikke akkurat var det beste. Jeg klarte naturligvis å faile engelks, stammet og greier. Men det var en litt spesiell opplevelse at hver gang vi sa noe fikk vi DEN reaksjonen, med "OOOOH" og "EEEEEHHHH" og andre utrop. Når jeg sa unnskyld for at jeg ikke kom til å snakke Japansk var det faktisk en eller annen som ropte "It's okay!". Ble litt mindre nervøs etter det, men jeg er nervevrak når det kommer til å stå på scenen foran folk, og rett før vi gikk på hadde jeg faktisk lyst til å gråte.

Dessuten, så funket ikke USB-en til å begynne med, og det har blitt ganske vanlig i Norge å korruptere filer og andre ting for å slippe framlegg eller få mer tid, og Silje så på meg og bare "Hva har du gjort!?" og jeg var sjokkert og svarte "Ingenting!" etter hvert fikk de den til å funke. Pfft, anskylde meg for noe så simplistisk... Selv om jeg var en av de første som prøvde den metoden av å slippe unna ting, og jeg har gjort det flere ganger i Norge- men nok om det. Det er endelig over! :D

Så i dag, som er mandag, hadde vi første vanlige skoledag på lenge, noe som egentlig var ganske forfriskende. Vi byttet plasser siste time på fredag, så jeg sitter ikke ved kompassfirkanten lenger. Nå sitter jeg med folk jeg er veldig komfortabel rundt, da, så det er kjempefint! Bortsett fra det med at også er komfortable rundt meg, noe som går utover my personal space. I dag satt jeg nesten klemt sammen, og jeg hadde lyst til å snakke med hun ned til venstre hjørne, men det viste seg nesten umulig å snu seg. For ikke å snakke om den gigantiske tennisbagen til han som sitter bak meg, som alltid ender opp meg å falle framover, så hele venstresiden min er blokkert. ;_;

Men jaja, det er faktisk bedre enn det forrige stedet jeg satt. Nå kan jeg snakke mer åpent med folk, siden jeg faktisk kjenner de. Sweet Jesus Christ det er deilig. Nå om jeg bare kan få han bak til å slutte med å sparke i stolen min, hadde det vært fantastisk. ._.

Andre nyheter fra forrige uke inkluderer at jeg endelig har blitt med i en klubb. Viser seg at jeg faktisk er ganske flink til å finne ting som hjelper folk med å svømme fortere, så jeg er nå i svømmeklubben en dag i uka for å gi tips. Jeg føler meg som svømmeguru her, selv om det jeg forklarer er for det meste sånne enkle ting som kommer veldig naturlig når man svømmer fritt. Stakkars bybarn har nok aldri vært andre steder en svømmebasseng og havet. DE VISSTE IKKE HVORDAN MAN SVØMMER FRAMOVER I SIDEPOSISJON, JFC. på den måten skyter man en halvmeter lenger fram etter man stuper. D: (Jeg skal se etter jobb som svømmelærer, jeg har visst mye å tilby som sjøbarn.)

Har også tenkt til å joine kunstklubben. Har sett litt på hva de gjør, og tror kanskje det kan være noe. I tillegg har jeg blitt med i kor, som er hver søndag fra 09:00 til 12:00, men jeg er bare med fra 10:00, jeg kunne forklart hvorfor, men jeg vet ikke, det bare er sånn. Vi har konsert 2. november~ Blir gøy! :D

Så til nåtiden, i dag har vært hektisk fra begynnelsen. Jeg fant ikke husnøkkelen min i dag tidlig, og brukte en evighet på å lete uten å finne den, og når det ble sent nok måtte jeg bare la det være, fant senere ut at den var i pennalet mitt hele tiden, og jeg var selvfølgelig sen til toget, så jeg måtte løpe, rakk det ikke og måtte vent 15 fuckings minutter på neste, sto fortsatt på Kamakura stasjon på tidspunktet jeg pleier å ta buss, og når jeg først kom fram måtte jeg virkelig gå fort, for jeg følte at jeg ikke kunne løpe inne på en togstasjon med så mange folk, for å rekke den siste bussen som tar deg til skolen uten at du blir sen.

På den positive siden rakk jeg den bussen, på den negative siden har jeg fortsatt kjempevondt i beina.

Jeg har lært etter mange feil (ikke noe som er så flaut som å gå til kantina og snu etter at man finner ut at noe er galt, for det ikke er noen der) har jeg lært å aldri ta det for gitt at det er lunsj etter de første timene, ettersom vi har randome korte dager her og der. Om folk ikke viser noe tegn til å gå eller dra fram matboks, som de ikke gjorde i dag, vil det si at lunsj er etter tredje time og vi har kortere dag enn vanlig. JEG HAR DA LÆRT NOEN SMÅTING! :D

Vi startet med matte, noe jeg har tenkt til å gi meg med nå, siden jeg har hatt alle timene jeg trenger for godkjent og mer, (hey, usannsynlig, men det er offisielt mottoet mitt at jeg heller vil angre på noe jeg gjorde enn noe jeg lot være å gjøre. Som hele utvekslingssaken. Angret jeg? Ja, det gjorde jeg. Om jeg kunne dra tilbake i tiden, hadde jeg gjort det igjen? Ja, mest sannsynligvis hadde jeg nok det.) og jeg får ikke gjort så mye i de timene uansett. Jeg er i den første klassa, de smarte, og når det kommer til matte er jeg på nivå med en brødsmule. "Alt du trenger å vite for å komme deg gjennom ungdomsskolen er at 2+2=2, så går det bra!" Sa jeg til tremenningen min. Og mamma lo, og det sies at hun fortsatt ler av det med jevne mellomrom den dag i dag. Men det triste er at det er sant. I survived, det går så bra så. 2+2=2!

Så hadde vi Engelsk.

... Stress. Nok sagt.

Etter det var det society, hvor vi hadde gruppearbeid, oppgaven var å bestemme hvem vi var enig og uenig med mellom to valgmuligheter... Jeg forsto ikke oppgaven, jeg bare skrev noe og gikk ut ifra at ingen kom til å spørre. Tok en risk, og det gikk bra. PHEW. Selv om de aldri spør, selv når jeg legger masse tanker og gode begrunnelser bak svarene mine. Vi har lignende oppgaver hele tiden. Vi har filosofi, ikke society.

Også hadde vi visst halvt seksualundervisning i timer etterpå, som var biologi, og de forklarte det med eneggede og toeggede tvillinger, noe jeg er ganske sikker på at jeg har visst siden barneskolen. Seriously, hvor lærte jeg det? Lurer på om det ikke var en dokumentar.

P.S: Alle i familien er evig forvirrede av hvordan jeg kan sitte og se på ting som Extraordinary People, randome dokumentarer om ruiner og Ancient Aliens og syns det er interessant. Jeg vet så mye rart om så mange rare ting, noe til g med vertsfamilien min og klassekameratene mine har pekt ut. Så en rørende kortfilm om ei jente med Progeria i health education og jeg hadde sett den før og var den eneste som faktisk visste hva det var, selv læreren hadde ingen anelse. *poker face* (What was I doing with my life, jfc)

så OC, noe som faktisk er gøy, siden læreren i det faget er fra australia. Nest beste engelsklæreren på skolen! Den timen gikk fort!

Også var det endelig over!

Og noe annet begynte, naturligvis, som ting skal være.

En ting burde folk vite om meg. Når jeg er lys våken, er jeg lettere usosial, snakker kun når jeg blir snakket til. Når jeg er for det meste våken er jeg stille, og snakker om det er noe jeg vil snakke om. Når jeg er trøtt er jeg død. Ikke snakk til meg, du får nok ikke svar. Når jeg er kjemptrøtt er jeg veldig aktiv sosialt, snakker hele tiden med venner og diskuterer ting. Når jeg er overtrøtt er jeg hyper. Jeg kan snakke med hvem som helst som om jeg har kjent de i en evighet, går med et lite hopp i steget og sier de rareste tingene. Husker polentur, første natt vi var på hotell i Tyskland og jeg ikke hadde sovet på en evighet, for jeg kan ikke sove på buss, umulig. Ting jeg sa inkluderte "Mai Kristin Lindstad Brubakken, på jakt etter stikkkontakt. Hun har funnet en under skrivebordet. AU!" slo naturligvis hodet i det bordet. Lagde skyggebilder av en fugl, flyttet på armen og det ble en engel. "Se! En engel! Kawkaw!" "Kawkaw?" "Ja, jeg vet ikke hva slags språk engler snakker, men jeg tviler på at det er norsk. Om du tenker logisk på det, så er de nærmere fuglene enn oss, så det er fullt mulig de snakker fuglespråk." "... Ok..." Den dag i dag er kawkaw en inside joke.

I dag var jeg overtrøtt. Jeg, Silje og Chiako dro allikevel til Lumine Wing, først for å finne en bokbutikk. Vi fant den, men ikke boka Silje så etter. Vi fant noen Japansk workbooks for barneskolenivået, tho... 6. klasse er forbi mitt nivå. TT_TT

Etter det dro jeg de med inn på en butikk med skrivesaker for å kjøpe sånn fancy, spinnende, mekanisk blyant, som snurrer blyet så man alltid skriver med den skarpe siden. Har tenkt til å kjøpe sånn til alle som del av suvenirpakka mi. Spisepinner, nøkkelring, og fancy spinneblyant. Og mer, som jeg ikke kommer til å skrive her, i tilfelle en venn leser det. Tviler, siden dette innlegget er langt og jeg har åpenbare problemer med å fokusere på temaene jeg snakker om. Jeg er trøtt, ok?

Så kjøpte vi nye sko, og for første gang i mitt liv er jeg eier av Converse sko, fant ut at merkesko er billige i Japan, sammenlignet med Norge. Skulle tatt bilde men det er midt på natta og jeg gidder ikke, får ta en bilderunde senere.

Skoene var veldig nødvendige, siden jeg med suksess har slitt ut to par siden jeg kom hit. Sånn er det når man må gå overalt. Vi i Norge er bortskjemte med bil. For første gang har jeg faktisk motivasjon og lyst til å lære og kjøre og ta førerkort, så det er positivt.

Etter det dro Silje hjem, og jeg og Chiako dro på Starbucks (som jeg kommer til å savne mer enn mine nærmeste venner... no joke) og tok tog hjem sammen. 

Så var jeg endelig hjemme! Spiste hamburg (Ikke hamburger, hamburg / enorm kjøttkake, vanligvis servert med ketchup for some reason) tomato stew til middag, som basically var en kjøttkake med utvannet spaghettisaus og potet- og gulrotbiter. Ikke akkurat min favoritt, men hey, food! :D

Så er vi her, da. Helt til sist:

Jeg brukte nettopp over 1000 kroner på bøker. Silje trenger bok til å pugge til JLPT, så bestemte meg for å være grei og bestille for henne, hun betaler meg senere naturligvis, siden jeg har amazon prime og greier ut året uansett... Og siden jeg først var der og så på bøker... Alle har sagt GENKI bøkene er veldig bra, så jeg bestemte meg for å prøve... Slengte også med en ordbok som så veldig bra ut... Men...  OVER 1000 kroner... ;_; Jeg trenger å puste litt. Hva er den lyden? ... Oh, det er lommeboka mi som gråter.

Må sende penger hjem nå, ellers blir det borte før jeg får betalt på lånet... O_O

... Ingen leste så langt, ikke sant? ;_; Om du ser dette: Innrøm det, du hoppet ned hit. *JUDGING YOU.*

Forelskelser i Japan

Så om du trodde dette kom til å handle om mine egne forelskelser... Beklager å måtte skuffe deg. Dette innlegget kommer til å handle mer om andres forelskelser, for ikke å snakke om de jeg vet at er forelsket i meg. Du sitter nå sikkert og tenker "Pfft, det fins da ingen som er forelsket i deg!"

MEN DEN LILLE HAUGEN MED KJÆRLIGHETSBREV JEG HAR FORTELLER MEG AT JO, DET ER FAKTISK MULIG.

Først av alt, la oss diskutere hvordan det med å bli sammen og alt det funker i Norge. Vanligvis, er det ganske åpenbart når en person er interessert. En av partene tar vanligvis initiativ til å bli mer kjent, så går det litt tid med masse flørting og alt sånn og vips, så har man et par. (Som ofte ender opp med å slå opp en måned eller mindre senere, men vi ser bort fra det.)

I Japan, derimot, så er det ikke så lett. Jeg tror kanskje det er så lett i Norge fordi folk ikke er sjenerte, spesielt ikke gutta. Her, derimot, er folk kjempesjenerte, SPESIELT gutta. Det går vanligvis med at de begynner veldig forsiktig med å stirre og kanskje, om du er heldig, si hallo. Vel, vi har også de som legger igjen små hint her og der, men det er veldig sjeldent.

I mitt tilfelle, har jeg fått hele 9 kjærlighetsbrev til dags dato, som jeg vanligvis finner under pulten min og noen ganger i skapet, som jeg ikke har lås på. For hvem i huleste har lyst til å stjele skolebøker og gymsko. (Noen har faktisk tatt Health Education boka mi, tho... Men jeg trenger den ikke uansett, så meh.)

Problemet med disse brevene er at jeg har ikke peiling på hvem de er fra. De er nemlig ikke signert. Et av de er til og med på Japansk, så det er mulig det bare er notater fra fysikktimene med et hjerte på, det kommer jeg aldri til å vite. For å gi noen eksempler:

"Hello. I think you're cute. I want to talk to you, but I do not speak good English. I hope I get the chance to."

"Your eyes are very pretty. I want to look into your eyes. Would you look back?" (JEG VIL VITE HVEM DETTE ER ASDFGHJKL @_@)

"I like you. :)"

"I like you much <3"

"Hello! I like you... <3"

"I like you" (hjerteformet lapp og rød penn med røde stjerner på baksiden, effort omg)

"you are pretty. beautiful. kind. wondaful. amasin. I will talk one day." (Dying bc I'm wondaful and amasin.)

"Me again. 3... I said hello to you, and you smile and said hi~! I'm so happy. :D" (Jeg har faktisk en anelse hvem dette kan være. ;) Men hvilke av de andre skrev han? Hakke peiling, håndkskriftene dems er helt like. Kan være to av I like you'ene eller de to første. Har tenkt på at de to første kan være samme person. Om det er det tror jeg at jeg dør, for jeg er ganske sikker på at jeg vet hvem den siste er. Vel ikke 100% men kind of?)

Også den siste klarer jeg ikke skrive inn her. :( Jeg vet ikke hva det står, kanji er ikke mitt sterkeste subjekt. Skal se om jeg for noen til å oversette, haha. ;)

 

 

Så dette er sånn lappene ser ut, og forresten, hva er saken med å brette de på rare måter!? o.o Og ALT er skrevet på Loose Leaf. That's Japan for you.

Annet enn disse, så merker man som regel hvem det er som stirrer på en hele tiden. Eller forresten, det kan være fordi de syns man er rar... Glem den. <_<

Det fins også de som gjør små ting som man aldri vet hvordan man skal lese, siden det alltids kan være at de bare syns du er koselig eller at de ikke liker personen som sitter i den andre retningen, men han som sitter foran meg sitter alltid sånn til siden og så nærme pulten min som mulig, og han som sitter til høyre kommer alltid nærmere, cm by cm. Men som sagt, jeg snakker mye med begge, så jeg har ingen anelse. o.o (Det er sykt lett å finne ut hvem disse to er, jeg vet jeg har nevnt navnene dems lenger bak i logghistorien)

OGSÅ HAR VI EN SÅNN VELDIG MULIG SØT HISTORIE PÅ GANG, siden en i klassen til Silje, la oss ikke nevne hvem, siden ingen vet det helt sikkert ennå, VIRKER som han liker henne. Hun er den eneste han oppfører seg akkurat sånn mot! Mot meg så oppfører han seg som en fetter av noe slag. (OOOH HINT DET ER NOEN JEG FAKTISK  KJENNER :O)

Skal ikke snakke så mye om det, hun for snakke om det selv, men ville nevne det! ;)

Så er spørsmålet: Har jeg noen jeg liker?

Ja, det har jeg faktisk! Vel, ikke sånn ordentlig "OMG SE HAN PUSTER, NOE SÅ VAKKERT" liker, litt mer sånn person som er interessant uten at det nødvendigvis er noen følelser involvert. Og det er flere av de. Og jeg har naturligvis fantomfølelser for duden som skrev lappen om øyne. MAKES MY HEART BEAT, YO.

 

... Jeg håper ingen av mine japanske venner noen gang finner denne bloggen og finner ut hva som står her, det hadde vært forferdelig. <_<      >_>

Jeg tror det var alt jeg ville få fram. Jeg kunne sikkert snakket om dette temaet i en evighet, men med tanke på at jeg ikke klarer å være seriøs her tror jeg ikke det kommer til å være nødvendig. :) Neste innlegg om... I dunno, 2 uker eller mer, om det fortsetter sånn det har gått. -_-

Ny utvekslingselev og hvordan det går!

Så på slutten av forrige innlegg fortalte jeg at det kommer en ny utvekslingselev til skolen jeg går på, som også kommer fra Norge. Det at vi begge kommer fra Norge er faktisk helt tilfeldig, og er bare mulig fordi vi ikke er med samme utvekslingsorganisasjon, siden jeg er med YFU og hun er med AFS. 

 

 

Så her er da jeg til venstre og Silje til høyre. :D

Forresten, kan vi snakke om at mamma sin reaksjon til dette bildet var: "1. pri når du kommer hjem, til specsavers å få briller som kanskje passer litt bedre til ditt nye ansikt :) Ikke at de er fæle eller noe sånt, bare litt store :)" Og vi alle vet at dette er mammaspråk for "JFC hva har skjedd med fjeset ditt? Brillene dine ser plutselig forferdelige ut. o.o" Selv om jeg er enig, men fortsatt. DE ER MERKEBRILLER. DE VAR DYRE. DE SKULLE LIKSOM VARE LENGE. ;_;

Så det har gått en uke siden Silje kom hit, og vi kommer veldig godt overens. Har prøvd å gjøre mitt for å introdusere henne til så mange folk som mulig, og det virker som hun trives. (Hun går i A, den klassen jeg kjenner minst folk i, og de jeg kjenner er enten de som snakker engelsk eller raringene fra fotballklubben. -_-)

Vi har vært på biblioteket hele uka for å lage en presentasjon om Norge som vi skal vise for klassen. Yay... Som jeg forresten fortsatt må gjøre ferdig powerpointen for. Skal gjøre det med en gang jeg er ferdig med alle oppdateringene her. :p

For å lese mer om Silje sin utveksling og hvordan det gikk når vi dro på bunkasai i Yokosuka kan du klikke HER! :)

Så skolen er vel egentlig ikke som vanlig, selv om den også er som vanlig. Altså, jeg drar fortsatt til skolen og er der, og drar hjem når den er ferdig, men vi har ikke ordentlig skole, har ikke hatt det på 2 uker, og neste uke blir det samme... Som betyr at jeg er stuck på biblioteket. Jeg kunne gjort så mye med tiden min om jeg ikke måtte sitte der, så jeg syns det er litt teit. Kunne hatt fri istedet, syns jeg.

Men det er jo gøy, og vi har fått snakket en del, og nå vet jeg om et tema som virkelig burde ha sitt eget innlegg, men som jeg egentlig har glemt litt bort, og at det er litt flaut og alt det... Men det er på tide å bringe det ut i lyset.

Tune in to neste innlegg: Forelskelser i Japan!

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » November 2014
hits